• Skrevet: 15.04.2017  //  Kl: 10:43  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 1

Jeg har sittet i sengen min da det er så mye jeg ønsket å skrive idag. 

Det er bursdagen til Sebastian og det er så mange følelser, så uendelig mange tanker. 

Men. 

Pusten er tung, hjertet er som en betongblokk. 

Du er ikke her... Hva mer er det å si egentlig? 

Alle drømmene, fremtiden, familien vil aldri bli den samme uten deg. 

Jeg blir aldri den samme uten deg.. 

 

 

 

 

 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 13.04.2017  //  Kl: 11:05  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Hei alle sammen! 

I påsken er det mye jobbing og jeg hadde fri i går der jeg gjorde mye kjekt med barna. Vi pyntet til påsken og var ute å plukket "gåsunger". På lørdag så har Sebastian bursdag og skulle egentlig ha blitt tre år gammel. Så denne uken har vært mye tyngre enn det jeg forberedte meg på.. 

Det er ikke mye liv på denne bloggen og jeg har rett og slett hatt nok med meg selv, arbeid og familien min. Men jeg ser for meg at jeg skal begynne å blogge om litt hverdagslige ting og litt mindre om hvordan jeg har det i sorgprosessen min, da ønsket etter å dele til alle ikke er så veldig stort da jeg er litt sliten nå, jeg er lei og jeg kjenner at det er flere mennesker som jeg ikke ønsker skal få vite hvordan jeg har det hele tiden. 

Håper dere alle har en fin påske, stor klem fra meg. 



Mathias i nydelig strikk fra bestemoren sin. 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 01.04.2017  //  Kl: 17:54  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 1

Har tenkt mye på å skrive her inne, men når barna er lagt og dagen er over så ligger jeg rett ut i senga eller har kveldsvakt så det blir ikke prioritert dessverre..Jeg regner med at de fleste vet hvordan energinivået er når kvelden nærmer seg og så kan du tenke at du også i tillegg har mye i tankene... Mange spørsmål, mange minner, mange følelser.. Så blir man ekstra sliten. 

Jeg har også heller ikke så mye på hjertet som jeg trenger å skrive om nå.. Jeg går rundt og er litt tom, prøver å følge med alt som skjer rundt meg men jeg merker jo at jeg glemmer mye, jeg husker dårlig og jeg må rett og slett klø meg litt i hodet for jeg blir så forvirret. Er det bare meg eller er det alt dette, livet, psyken som får seg litt bank av alt jeg har opplevd? 

Jeg vet ikke jeg, får bare fortsette som jeg gjør. Det fungerer tydeligvis for jeg klarer meg. Det høres så urettferdig ut syns jeg.. At jeg klarer meg, at jeg klarer å leve uten Sebastian. Jeg får litt dårlig samvittighet for jeg vil jo ikke føle at jeg har det for bra. Men jeg har noen dager som er veldig fine... På tross av at jeg bærer Sebastian med meg, i hele meg. Han er en så utrolig stor del av meg selv om han ikke er her. Jeg kommer aldri til å bli lykkelig, men jeg er veldig glad for at jeg kan føle kjærlighet, glede, og få positiv energi av de jeg tilbringer dagene og livet mitt med.. 

Jeg tenker også at det er trist at jeg skal måtte føle smerte når jeg tenker på gutten min.. Det er jo ikke det en mamma skal føle når hun tenker på barnet sitt, er det vel? Nei... Men sånn er det. Man kan ikke tenke på barnet sitt med kun lys og glede etter man vet at det barnet ikke fikk leve lenge nok til å oppleve sin ett års dag.. At det barnet, den gutten han døde grunnet hjelp han skulle ha fått. 

Norge... Vi skal være trygge her. Bli behandlet når vi er syke... Ikke dø grunnet omgangsyken? Jeg syns det er rart at flere ikke stiller spørsmål til hvorfor det endte sånn og hvorfor ingen av de som skulle være lege ikke tok han seriøst. Bare behandlet enkelt symptomer og krysset fingrene for at han på magisk vis skulle bli friskere til neste dag. 

Det gjør så vondt at sikkerhet, planlegging og samarbeid ikke var godt nok. At vi må gå til en grav og vite at gutten vår som vi elsket mer enn verden døde. Og at han er den som gjør at man kan si at man skal lære av feilene sine. Ikke alle vil lære engang da de mener at de ikke gjorde noe feil. Rart man ikke har gjort noe feil når det gjelder en sak der et barn døde. Klarer ikke å skjønne helt den jeg... Forsvar så mye dere vil men jeg vil nok aldri skjønne helt tankegangen. Kanskje det kun handler om kjærlighet gjør blind? Sikkert nok. 



Jeg har lov til å stille spørsmål, være kritisk til mennesker som ikke har selvinnsikt og uttrykke meg slik jeg selv ønsker når det er på min egen personlige side. De som leser og reagerer på noe, ønsker å kommentere noe de ikke kommer lengre enn med å såre meg eller mine kan heller trykke seg inn på en annen side. 

Men har du noen gode ord eller noe annet å fortelle så kommenter gjerne :-) God helg til alle dere. 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 19.03.2017  //  Kl: 13:56  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Hva skjedde? At sønnen min døde? At jeg fikk han i armene mine med en blodig opp klippt body? At jeg holdt kroppen hans imens jeg kjente at hjertet mitt revnet i to og etterlot en stor spiss pil i brystet mitt? 

Ingen kan komme over det å miste barnet sitt. Det tror jeg ikke.... Det vet jeg. 

Det kan kanskje være litt voldsomt å skrive det slik jeg gjør men det er jo sant.. Jeg sitter igjen med store traumer som er umulig å komme seg over, som er ufattelig vanskelig å skulle leve med. Det å kjempe for en natts søvn, det å ha matlyst, det å få seg selv til å ta innover seg all den positive energien som man får slik at man kan bruke den som pågangsmot, energi, ja drivkraft. 

Det er så vanskelig noen ganger at av og til så forstår jeg ikke engang hva det er som gjør at jeg klarer alt jeg faktisk gjør. Av og til så skjønner jeg ikke noe. Hvem er jeg? Hva er det jeg ønsker i livet mitt nå? Hvordan skal jeg klare det?.... Jeg savner meg selv, den jeg var og hvordan livet mitt var, dagene, energien, gleden over lykke i hjertet og drømmene for fremtiden. Det er som om noen slo av lyset og jeg står der i mørket. Prøver å finne frem til bryteren igjen. Jeg finner nok aldri den bryteren igjen, trenger ikke å lure meg selv.

Men heldigvis, har jeg de som viser meg veien, gir meg mening i livet og setter et smil om munnen på meg. Takk for det, det er derfor jeg er her fortsatt vet dere. Fordi at det er ikke meg lengre, det er barna mine. Selv om Sebastian ikke er her lengre så er jeg fortsatt mamma til flere.

Jeg må bare tro at jeg endag får holde gutten min igjen å være der for han... kose så mye  at jeg gråter av lykke og ikke sorg. At jeg aldri igjen trenger å sitte sammenkrøpet på gulvet å hulke til øynene blir tørre og kinnene røde. Til nesen renner og kroppen velter seg sammen i en rar følelse av kvalme og urett. At jeg kan finne meg selv igjen å slippe å late som at jeg vet hvor jeg står, hvem jeg er og å late som at jeg er den jeg alltid har vært. Det er jeg ikke men jeg vet at hun er der å venter på meg sammen med Sebastian. 

Da han døde så døde også en stor bit av meg selv. 








 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 17.03.2017  //  Kl: 09:16  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Jeg sitter her å gjesper som bare det, er så trøtt at jeg rett og slett ser ut som en panda under øynene. Det har vært en uke der det har skjedd veldig mye og idag så er jeg hjemme å lader opp til en travel helg og ny uke som jeg ser frem til å komme meg igjennom, få gjort alt jeg har på planen slik at jeg kanskje kan ta litt helg etter disse dagene er ferdig. 

Ellers så ønsker jeg å takke for all positivitet og støtte vi har fått etter denne uken der det har vært litt i media igjen. Jeg vet jo at det er flere med gode hjerter som deler samme verdi om å ta vare på alle de rundt og støtte opp hverandre.... istedenfor å vri hvert ord et annet menneske sier å høre noe helt annet enn det som blir sagt. Jeg forstår ikke helt hvordan enkelte mennesker får seg til å tenke vondt eller å overreagere på ting de bevisst har valgt å kun tro og høre på den ene siden av historien og reagere som en unge i trassalderen når den andre siden kommer litt frem.

Jeg syns at alt som har skjedd til oss har vært som en lang tung kamp, en tid der det som er vondt ikke kan bli verre. Og hvorfor skal man da fyre opp og være ekkel mot andre mennesker som faktisk prøver å vise og godhet, menneskelighet og sier at man har gjort feil. Det har skjedd feil. Hvorfor skal man da stå på bakbeina å gjøre den såre situasjonen verre?

Det er ikke meg eller hvordan jeg er. Andre kan få reagere og mene sine ting når det gjelder saker som handler om deres liv, deres familie og deres kamp i en sorg så tung at englene gråter sine triste tårer som oversvømmer byen og du er den eneste som ikke har reddnings vest. Men jeg og mine verdier handler om å ta til seg den varmen og medfølelsen som er fra et annet menneske selv om det gjelder noe som aldri kan rettes opp i eller gjøres bedre... De som velger å ikke akseptere sin menneskelighet, lære av de feil som faktisk ble gjort, og ikke forstå hvor grensa til frekkhet går de kan ei heller forståes eller vernes om.

Men på tross av hvordan andre mennesker handler skal man heller ikke ønske noen noe vondt..For jeg vet at alle mennesker (ihvertfall de aller fleste) også har mye godt i seg, gjør mye bra og som medmenneske skal man ikke ønske andre ulykke. Dette håper jeg og tror at de fleste er enig i. 

Jaja, det får bare være. Jeg kjenner at jeg er flink til å holde fokuset så godt jeg kan på det gode nå og akseptere at det er ikke alle mennesker enn kan forstå da vi alle er forskjellige. Jeg har så mye jeg skal klare å gjøre at nå er ikke tiden der jeg lar meg selv brytes ned av andre mennesker. Jeg har rett og slett ikke tid. Det er nesten som at jeg skulle ha levd i en boble igjen.. Jeg bare eksisterer og styrer på så godt jeg kan imens den bobla jeg er inne i som beskytter meg holder på å sprekke, veggene kan snart ikke holdes oppe lengre og dette er greit. Når neste uke er ferdig så kan jeg la meg selv brytes ned litt slik at jeg får ut alt det vonde som eksploderer inne i meg. 

Men til da så må jeg bare stå på. Og minne meg selv på at mine ord, meninger og synspunkt også betyr noe. 

Ha en fin helg alle sammen :-) 





 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 07.03.2017  //  Kl: 07:50  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

God morgen. 

Nå har jeg startet dagen som jeg alltid gjør og det er å stelle Mathias før jeg rer opp senger og rydder litt. Det er så viktig for meg at jeg skal ha det skikkelig rundt meg om jeg skal klare å slappe av, Om det så må innebære at jeg går i en evighet og ordner litt så kan da ikke det ha noen skade.

I helgen som var så byttet jeg og Svein Andre rom med guttene slik at Mathias og Benjamin fikk det største og kunne sove på samme rom ettersom at dette har vært et stort ønske fra Benjamin da han sover bedre med Mathias i samme rom.. Det er vell noe med å ikke sove helt alene i mørket. Jeg liker det ikke så hvorfor skal jeg skjønne at Benjamin skal like det? 

Det har ihvertfall gått over all forventning! Benjamin sovner med engang han legger seg og de vekker heller ikke hverandre da begge liker å sove om natten. Våkner Mathias av et eller annet så sover Benjamin så godt at han ikke hører dette engang. 

Inne på vårt soverom ble det skikkelig koselig på tross av at det er liten plass. Vi har fortsatt sengen til Sebastian med oss og den skal nok ikke ut av vårt soverom før vi får oss større plass og kan ordne et lite rom der vi kan sette tingene hans. Ha en plass å gå til når savnet er for mye. Jeg ser for meg at det kan være viktig for oss. Sebastian har en del ting så jeg ser frem til at vi kan samle alt og ordne noe til han. Selv om han ikke er her med oss så er det for minnet hans, at vi ikke skal glemme noe. At han fortsatt er en stor del av familien vår da han tar plass i alle våre hjerter, vi har mange bilder av han og tenner mye lys for den lille skatten vår. Vi snakker om han hver eneste dag og jeg har han alltid i tankene uansett hva annet jeg styrer med.

Jeg bærer han med meg, og det kjennes fysisk. Det gjør vondt i brystet mitt da det ikke bare er lys og kjærlighet men også den bunnløse sorgen, de grusomme minnene fra den helgen han døde. Den følelsen av fortvilelse av at du engang hadde han i armene dine og angeren på at du ikke holdt litt bedre fast. 





Men alle dere. Jeg lurer på om dere har noen spørsmål til meg? Hva er det du lurer på? 

Jeg tenkte at jeg skulle skrive et innlegg der jeg svarer på litt spørsmål. Dere vil være helt anonym og kommentarene dere poster på dette innlegget ang spørsmål vil ikke bli lagt ut. 

Klem Ida 

Josh Ritter - Baby That´s Not All.  Dette er sangen som har gått på repeat idag. 
 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 06.03.2017  //  Kl: 22:28  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 7

Den siste tiden så har jeg følt på mye sinne, frustrasjon, smerte. Jeg har ikke hatt et ønske etter å dele det på bloggen heller da jeg vet at det er noen som leser som ikke syns noe om meg. Jeg har tenkt litt sånn... Hvorfor skal jeg dele og gi av meg selv om det også kommer ut til de som ikke ønsker meg noe godt? Hvorfor skal mennesker som ikke forstår meg eller har noe til overs for meg sitte å lese det jeg skriver? 

Jeg holder heller munn... 

Men nå så har jeg en følelse av hvor dum er jeg? Dette er jo min side. Det er min blogg. Det er en side jeg opprettet for å inspirere andre mennesker som syns at livet er forferdelig tungt å leve.. Vise at man faktisk kan fortsette livet selv om man ligger å plasker langt nede i gjørma, så langt nede at man for evig vil ligge der i møkka. Men alikevell... Få solskinn på seg, varme, godhet, styrke som gjør at man klarer seg igjennom en dag til. Bare man klarer å snu tankene. Bare man klarer å finne noe godt selv om man lider. Kjenne på kjærlighet selv om tårene presser på. Kjenne på at man må kjempe for det man har i livet, kjempe for at de dagene man har her i verden, kanskje månedene, år? Er verdt å komme seg igjennom. 

Jeg vet hvor kort livet kan være. Da jeg var halvveis i svangerskapet med Sebastian så mistet jeg mammaen min... Hun hadde da en måned tidligere blitt innlagt på sykehuset og de hadde oppdaget en svulst på eggstokken hennes. Jeg sa farvel til henne imens jeg bar den lille gutten i magen min. Og et år senere så mistet jeg den gutten også.

Så...jeg vet. Jeg vet hvor skjørt livet er da jeg har sett lyset i øynene til mammaen min slukkes. Jeg har holdt den ti måneder gamle babyen min i armene mine når hjertet ikke lengre slo og latteren ikke var mulig å få høre igjen. Jeg har sovet en natt ved siden av Sebastian som lå helt stille i sykehussengen sin.... Holdt hånden min på den kalde kroppen hans imens alt inne i meg ønsket å holde han varm... 

Så. Til deg som kommenterte dette til meg: Håper du er real nok til å godkjenne innlegg som viser at andre har helt andre meninger enn deg. Blir veldig feil å gi uttrykk av at du kun godkjenner alt som ganger deg. Det er rimelig feigt!

Det er ikke greit. Jeg kan late som at jeg ikke bryr meg men det skal ikke mye til for å knekke en som meg. Det skal ikke mye til for å såre en som meg. Jeg er ikke feig. Jeg har en personlig blogg, ikke et forum. Dette er min side, ingen andres. Jeg har alle kommentarer til godkjenning da jeg ønsker å ha kontroll over hva som kommer ut på min side.. Og jeg har kun utelatt en håndfull kommentarer da de ikke hørte hjemme på min blogg. Da det handlet om andres dumme meninger om saken til Sebastian som jeg følte var negativ. Og jeg trenger ikke mer negativitet, jeg trenger positivitet. Kan du ikke gi meg varme og godhet så snu deg. Klikk deg inn på noen andres side. Ikke vær så streng mot noen du ikke kjenner personlig og som har det vondt, samtidig som at du gjemmer deg bak anonymiteten og skjermen. 

Jeg ønsker ingen noe vondt. Men dere som leser må huske på at det er kun jeg som kan poste innlegg på denne bloggen. Den handler kun om meg, mitt liv og mine saker.. Vil også si at jeg er ganske så tøff som klarer å dele så mye av meg selv med så mange mennesker... Da dette er så personlig som det er mulig å bli..Det er så sårt. 




 

 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 05.03.2017  //  Kl: 21:43  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Jeg ser at noen av dere ofte er innom for å se om jeg har oppdatert bloggen min, jeg har også fått spørsmål om hvordan det går med bloggingen og hører mye fint fra de som leser.

Men det har vært veldig mye til meg de siste månedene etter at rapporten fra helsetilsynet kom ut i desember og da politiet bestemte seg for siktelse i saken til Sebastian. Jeg er sliten og kjenner at jeg har enkeltes meninger og kommentarer oppe i halsen. Enkeltes ord vil ikke viskes ut fra minnet mitt og de ligger der å gnager på sjela mi..  

Så jeg har rett og slett tatt litt avstand fra bloggen og funnet ut at jeg kan skrive igjen når det kjennes riktig.. 

Vi vet selvfølgelig ganske mye mer enn det de fleste andre gjør når det gjelder denne saken da det faktisk handler om vårt barn. Han er ikke bare et navn på et papir, ikke en advarsel fra noens munn, han er ikke noe som handler om en avdeling. Men et barn, en gutt som mistet livet sitt på en veldig tragisk måte. En gutt som fikk alt for dårlig oppfølging, ble behandlet utifra enkelt symptomer og ikke tatt godt nok på alvor. En gutt som ikke fikk forsvarlig helsehjelp, som ble sendt hjem når han hadde vært syk i en lang periode...Og han ble ikke sendt hjem bare en gang, men to ganger. Man kan forsvare seg så godt man bare ønsker men slutten i denne saken kan aldri endres uansett. Vi får ikke tilbake Sebastian... Og de som hadde noe med denne saken å gjøre har sin del av dette ansvaret.. Ingen har skyld, herregud nei.. Men et lite ansvar. Et ansvar for å lære av sine feil, et ansvar i å behandle denne gutten med respekt. Et ansvar i å behandle etterlatte med respekt... Og resten. Dere som ønsker å bruke saken hans, vær så snill å snakk med viten om at dere snakker om en liten gutt der saken kun handler om hva som skjedde og hva som sviktet, ikke gikk som det skulle.

Det er ikke rart at vi som foreldre har kjempet for at alle fakta skulle komme frem, at ting ble gjort rett, at sannheten om alt som skjedde ble fortalt og at Sebastian sitt navn ikke skulle bli brukt for alt det var verdt i andre saker.. Men jeg har gang på gang blitt så skuffet over så alt for mange mennesker. Og nå er jeg bare sliten. Jeg er lei av å måtte forsvare gutten min da dette skulle ha vært totalt unødvendig. Jeg er lei av å høre enkeltes dumme meninger som er så hjerteløse at jeg gråter over hvor smertefullt det er når noen er respektløse. Selvfølgelig er dette en vond sak. En sår sak. Jeg har et barn for lite. Er det da så vanskelig å skjønne hvorfor jeg nå etter to år er lei av at det er så mange som skal ha sitt å si? 

Jaja... Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive. Jeg er bare glad for at saken til Sebastian har blitt så godt etterforsket, at det er blitt brukt så mye tid da det var mye å finne ut av. Jeg er fornøyd så langt med hvordan ting er gått når det gjelder den.. Det har vært veldig mange flinke mennesker involvert i etterforskningen. Men jeg sitter fortsatt med en klump i magen over hva som skjer videre nå. Tenk om det, tenk om det. Jeg tenker for mye, grubler for mye.

Og nå må jeg bare tenke litt på at jeg må ta meg sammen og samle meg litt igjen. Nå sitter jeg som et tomt skall. Ikke kjenner jeg den jeg er inne i meg. Ikke vet jeg hvordan jeg skal takle enda et år med spørsmål om hva vi egentlig hadde gjort nå, hvor lang Sebastian hadde blitt nå.. Den desperate følelsen etter det ønsket å høre han si mamma for første gang, gå selv på butikken med meg hånd i hånd. Smake på iskrem, dra i badeland, første dag i barnehage. Feire bursdager med mange fine gaver, lykkerus og et kamera med fullt minnekort og hundrevia av bilder av de vakre øynene hans. Det mørke krøllete håret, de varme hendene, de perfekte føttene. Det nydelige spesielle øret. Hele han. 

Det er vanskelig det. Å leve videre uten barnet sitt. Med følelsen av uendelig kjærlighet og takknemlighet i hverdagen til den mørke svingen der du kjører utenfor og treffer på sorgen med et stort dunk. Det å leve videre med en sterk glede over å se de to fantastiske guttene mine og den lille tåren som kommer av å tenke på alt Sebastian går glipp av. Et helt liv. 

Han går glipp av et helt liv. 



 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 23.02.2017  //  Kl: 18:18  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 1

I går var det to år siden Sebastian døde. Vi var på gravstedet med to nye bamser og tente lys... 



 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 20.02.2017  //  Kl: 22:44  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 8

Idag har jeg hatt kosedag med Mathias og vært på senvakt. Dagen har vært ganske fin og det er godt å komme seg på jobb selv om det øyeblikket der man må dra fra lille gutten sin ikke akkurat er så lett. Men å jobbe gjør meg godt, det å gjøre dagen til andre bedre det gjør at jeg føler meg heldig. 

I morgen kommer Benjamin hjem fra vinterferie i Angvika og jeg gleder meg så utrolig mye til å få han hjem igjen! Hjemmet blir så stille når han ikke er her.. Men det er så viktig at barna får knyttet bånd til andre i familien også, få overnatte borte og bli vandt til det. De barna som kun blir holdt hjemme om de har familie rundt seg, tenker jeg litt at det er litt egoistisk av foreldrene. Det er så viktig å tenke på hva som er godt for barna og om de ønsker å bli med familie på et lite besøk hjem til de eller overnatte, hvorfor ikke? 

Jaja, alle kan vel ha sine meninger og dette er mine. Det å bli forelder gjør at man ikke lengre kan tenke jeg, meg og mine behov. Man skal sette barna sine først.. Snakke godt om andre, da barna selvfølgelig ser på oss som rollemodeller og ønsker å gjøre det du gjør for de hører jo mer på hva du sier enn det man kan tro. Vær hyggelig med alle rundt deg, ha tålmodighet og forleng den lunta med noen meter. Blir barnet veldig sint og frustrert over en situasjon så sett deg som forelder ned og tenk over hva DU kan ha gjort for at den situasjonen ble slik. 

Er dere ikke enige? Jeg som mamma syns at jeg gjør en god jobb men alikevell så kjenner jeg på den følelsen av og aldri bli bra nok. Jeg vil alltid føle at jeg gjør noe feil, ikke gjør nok, kunne ha gjort ting bedre. Men vi er alle mennesker, vi gjør feil og så lenge vi reflekterer og tenker litt så kan vi komme ganske langt. Vi lærer jo så lenge vi lever... Og gir vi alt vi har for at barna våre skal være trygge, elsket og glade så kan ikke hverdagen bli så mye bedre enn det. 



#mamma #hverdagslivet #hverdag #barn #baby 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 19.02.2017  //  Kl: 23:43  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 3

Hei dere. 

Snart er det en ny uke igjen. Det er så mye på planen og det er ting jeg er spent på, det er ting jeg gruer meg til, det er ting jeg ser frem til og så er det Onsdag. Onsdag 22. Februar. Da er det to år siden hjertet til Sebastian gav opp kampen. Kampen om livet som han ikke kunne klare uten riktig helsehjelp... noe han ikke fikk. Han møtte ingen som klarte å gi 100 % for å se helheten, for å se han og ikke mer enn enkelt symptomer. Han ble på tross av store røde varsel flagg sendt hjem ikke bare en men to ganger på en helg.. Da hadde han strevd med sykdom hele Februar måned og ingen oppfølging etter han fikk norovirus og ble skrevet ut fra sykehuset 10. Februar. 

Nå er livet mitt blitt til noe jeg absolutt ikke hadde sett for meg at jeg skulle ha som hverdag. En kamp om sorgn og kampen om viktigheten over det å sette pris på å kjempe for de som også er med meg fortsatt. Jeg må gå til et gravsted og tenne lys i gravstenen til barnet mitt som snart skulle ha fylt tre år. Ikke som skulle ha hatt bildet sitt på en sten ute i kulden. Men som skulle ha sovet i sengen sin nå med kose kluten sin og smokken. En gutt som nå hadde fått lengre hår, krøller og mørke øyne. En gutt som hadde mye lærdom å gi verden om hvor mye man kan elske livet. 

Og jeg blir trist over å tenke på alle de som klager og som er irritert på meg som kjemper for saken til gutten jeg mistet. De har ihvertfall barna sine fortsatt, på tross av at ting ikke er slik de kunne tenkt seg at det hadde vært så kan de gå å stryke barna sine på pannen og felle en takknemlig tåre over at de fikk enda en dag med skatten sin. Jeg snakker nå ikke for de foreldre som har mistet et barn. For jeg vet at ingen som har opplevd  kjenne på følelsen av å miste barnet sitt hadde kunne gjort noe som hadde såret en annen forelder i sorg. Det vet jeg, det kan ikke være mulig at det forekommer. 

Jeg ser frem til at saken til Sebastian til slutt blir ferdig og at vi kan slippe at alle skal ha så mye å si om en sak der barnet til noen døde. Jeg er helt ærlig ganske lei av de menneskene som ikke taler med ydmyket og tror at de kan bruke saken hans for å få fremmet sine egne personlige argumenter eller poeng uten å skjønne hele omfanget av hva som skjedde eller hvor feilene lå. Skjønne at det handler om et lite liv og en helt utrolig spesiell gutt som var høyt elsket. Skjønne at uansett hvor mange ganger de bruker navnet hans som et eller annet skrekk eksempel så kommer de ingen vei videre... Det er ikke på den måten man kan komme videre med noe som helst.. Å uttale seg om hva vi liksom skal mene, tenker og hvordan vi handler det er ikke riktig. Og de siste to årene så har jeg ikke bare kjempet for at saken hans skulle gå rett for seg, alle fakta skulle komme frem men jeg har også kjempet for å bli respektert selv også, og bli forstått. At jeg ikke ønsker noen noe vondt, ønsker ikke å ødelegge for noen eller noen andres sak. 

Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har på den verste måten fått se at alle er ikke så gode som jeg hadde trodd. Hadde verden sultet så hadde ikke alle delt og hjulpet hverandre.. Noen hadde låst døren og kun gjort sitt ytterste for å selv overleve. Til og med om det lå mennesker utenfor som døde av sult. Jeg trodde ikke at slike mennesker kunne finnes på ekte, men idag så vet jeg at det dessverre er en realitet.. Men jeg personlig hadde ikke blitt blendet av kun meg og mine. Ønsket etter å hjelpe alle samt ha medfølelse og omsorg i hjertet for fremmede er en viktig egenskap flere kunne ha lært seg. Godhet, kjærlighet, medmenneskelighet. Uansett alder, kjønn, livshistorie, utseende og opprinnelse. Vi må ta vare på hverandre og hjelpe til slik at flere får det godt og gjøre slik at de som ligger nede ikke blir sparket til de ikke kan reise seg opp igjen. Tenk om det var du som var den svake? 



Bildet er tatt fra idag. 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 17.02.2017  //  Kl: 10:58  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

God morgen alle sammen.

Jeg ligger fortsatt i sengen og hodet mitt føles veldig tungt ut, kroppen er kvalm og jeg lurer på om jeg skal ordne meg å gjøre noe kjekt med fem åringen min eller er det noe vits i det heletatt? Jeg er så redd at jeg gir noe av det jeg føler til han på de aller verste dagene, selv om jeg er veldig flink til å skifte litt fokus når barna er tilstede så kommer jeg meg ikke helt ut av denne "tingen" jeg er fanget fast i. 

For meg det eneste jeg nå lever er for barna mine, det var at jeg fortsatt var mamma selv om jeg mistet den ene gutten min som avgjorde beslutningen om jeg skulle leve videre eller ikke. Jeg kan på mine vegne fortelle at det å miste barnet sitt, det å se den lille gutten sin dø...Det gjorde at jeg mistet all livsglede, jeg savnet han sånn og den følelsen av desperasjon. Bare ønske at jeg kunne dra dit han var uendelig stor. 

Sorgen min har hatt mange ulike og nesten uforståelige faser, men hver og en av dem er like viktig da det er de ulike fasene som har gjort at jeg er blitt den personen jeg er idag. Det finnes uansett noen spørsmål som jeg ikke liker å tenke på og disse er for meg så personlig som det er mulig å bli. Men jeg har tenkt til å dele de med dere. Hvorfor? Nei, for å kanskje hjelpe en person som har det vanskelig, som er i et stadie i livet der alt bare er dumt, der de føler at ingen bryr seg eller at livet det er bare til å gi opp. Hør nå på meg. 

Liker jeg meg selv? Dette er et spørsmål jeg ikke helt vet hvordan jeg skal svare på. Selvtilliten min er utrolig dårlig, jeg blir berørt av det minste negativt, jeg tør ikke stå opp for meg selv om det skjer hendelser der jeg ikke er enig, jeg sier meg som oftes enig bare for å unngå at noe negativt skjer. Så egentlig så liker jeg ikke meg selv så godt. Men jeg jobber veldig hardt med å finne mange positive sider med meg selv som veier litt opp for dette. Det er noe med det. Å finne noe positivt i hver eneste ting. Jeg er en god person, setter andre foran meg først, jeg vokser på å se andre ha det godt, og jeg er på tross av alle hendelser i mitt liv en utrolig god mamma. Dette kan jeg jo smile litt over selv om det er negative ting jeg absolutt ikke liker også. 

Hva føler jeg om livet mitt? Hmm, vel. Jeg er ikke så veldig begeistret for å snakke om livet mitt. Alt det vonde svulmer opp i overflaten og jeg blir bare trist. Jeg sitter her uten baby gutten min og klarer fortsatt ikke å ta innover meg at han faktisk er død for døden hans gir ingen som helst mening så jeg klarer ikke å forstå det, jeg klarer ikke helt å godta det. Men alikevell så skjønner jeg at han er borte, mamma sitter nå med han i armene sine og passer på han for meg og oss. Men livet er blitt veldig meningsløst og urettferdig da jeg må leve med så mye smerte for resten av livet, leve med en bit av meg selv som er forkullet.

Men. Så har jeg jo så mye godt i livet også. Jeg har en helt fantastisk familie. Jeg har to barn som har nok mat, nok kjærlighet og omsorg. De er trygge og varme. Det gjør noe med livet mitt, å ha en så stor jobb som det er å være forelder det gjør at livet mitt er verdt å leve så får jeg endag se lille Sebastian igjen og si unnskyld. SI at jeg elsker han og prøve å bruke all den tiden jeg kanskje har etter døden å gjøre opp for meg. For den skyldfølelsen jeg sitter med den er stygg, det er den som knebler meg og det er ingen som kan lette på den uansett.. Jeg føler at jeg skulle ha gjort en bedre jobb for gutten min, jeg skulle ha nektet ikke godtatt, jeg skulle ha stått på hans krav og ikke bare hørt på enkelt personers meninger og anbefalinger. Det er noe jeg vil måtte leve med for resten av livet og det er jeg klar over selv om det er ufattelig vondt. Jeg har mye å ikke ville leve for lengre men jeg har også så mye mer å leve for. Så mye å sette pris på. Jeg takker verden hver dag for at jeg fikk muligheten til å få et barn til. Vise at jeg aldri kommer til å godta et annet mennesket sin mening igjen om jeg er uenig når det gjelder situasjoner der foreldrene er de som kjenner barna best. Jeg har også vært med å kjempet for at Sebastian sin sak skulle bli rettferdig og dette er en følelse jeg kjenner at jeg har klart litt. Det føles godt for jeg kan ikke svikte gutten min igjen.

Føler jeg meg alene eller har jeg mange rundt meg? Dette er en vanskelig spørsmål. Jeg har vell sikkert en del rundt meg i det travle hverdagslivet men følelsen av ensomhet, at ingen skjønner, ikke tør å snakke skikkelig med meg eller høre hvordan det faktisk går med meg er stor. Jeg kjenner på at de rundt meg har jo gått videre, de lider jo ikke av det jeg gjør. Men selv om livet går videre, det er gått to år så skal det kun kloke mennesker til for å forstå at sorgen over å ha mistet barnet sitt og i tillegg måtte kjempe for saken hans i nesten to år...alt det går bare ikke over med tiden. For meg er ikke dette et begrep om tid da det alltid har skjedd så mye med saken hans, det har vært tungt å takle alle på sosiale medier og savnet det går bare ikke vekk eller blekner. Så ja jeg føler meg veldig alene. Jeg er jo såppas at jeg skjønner at ingen kan stå ved siden av sengen til Sebastian og kjenne på de følelsene jeg gjør. Det grusomt høye ønsket etter at han skal ligge der når du åpner øynene igjen, den følelsen av fortvilelse av alle bildene, lydene og de traumatiske luktene. Jeg har en i nær familie jeg kan betro meg til men alikevel så savner jeg litt den forståelsen av at dette går ikke over på så kort tid at flere skal forstå. To år er ikke tid nok. Og nei jeg har det ikke bra selv om jeg har mye å smile for i livet. Mange gode dager med guttene mine der jeg kjenner hvor sterk kjærligheten vår er. Der jeg kjenner hvor viktig det er at jeg også er her sammen med de, der jeg kjenner at jeg trengs for at denne familien skal fungere. Det er mye godt. Men alikevell også så mye vondt. Og værre er det om man later som ingenting. 

Nå tror jeg at jeg har fått ut mye grums og tror jeg skal ordne meg litt og ta litt kontroll over dagen min. Gjøre noe kjekt med guttene mine, for det er slike ting som gjør livet lettere. Ta seg en dusj og ordne seg litt, få litt frisk luft på nesen med de. Vaske leiligheten og høre på litt musikk. Få noe positivt ut av dagen rett og slett. Det å bruke krefter på å få inn positivitet i en tung hverdag er ikke alltid så lett men det er det jeg lever etter og anbefaler alle å jobbe med. Vi alle har bare godt av en dose ekstra positivitet. 

Klem Ida 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 16.02.2017  //  Kl: 21:56  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 5

Idag startet dagen brått.

Vi skulle få telefon fra advokaten vår og senere lese igjennom siktelsen fra politiet. Vi har snakket med direktøren fra helse møre og romsdal og avtalt ett møte. Jeg har vært så dum å lese på facebook og tatt til meg enkeltes kommentarer og startet en unødig diskusjon som kun endte i at jeg ble utslitt. Jeg har blitt intervjuet av nrk og det endte med at jeg begynte å gråte da jeg skulle svare på hvordan det har vært med responsen fra sosiale medier. Etter dette så ble jeg tatt et bilde av og det ble laget en nettsak samt et innslag på tven. Jeg ser ikke ut. Når jeg fikk sett det bildet av meg så fikk jeg med egne øyne se hvor sliten jeg faktisk var. 

Dette er ikke lett. Jeg er så sliten.. Og det eneste jeg gleder meg til er å ta en sovetabelett slik at jeg kan ta en liten pause fra denne verdenen jeg lever i, å drømme at jeg bor på en øy med alle de tre barna mine og mannen min. Har fred, ro og en lykke som engang faktisk eksisterte i hjertet mitt. 

Alt jeg ønsker er at jeg blir forstått og at mennesker ikke uttaler seg om hvordan jeg tenker og føler. Idag har det vært som at jeg var samlet med en gruppe mennesker og ble bedt om å forlate rommet da det jeg følte, mente og tenkte ikke passet inn. Det er sånn sosiale medier av og til føles ut som. At jeg er den som havner under bølgene og svelger saltvannet og grumset fra andre imens de ligger i baderingen sin og har det så kjekt, prater så godt sammen at de ikke forstår hvor jeg er, hva som skjer meg eller behandler meg som et medmenneske. At de ikke skjønner at jeg ikke flyter like godt på den bølgen som de da jeg er dårligere utstyrt til å takle den. 

Jeg har sterke verdier i livet, jeg setter andre foran meg selv.

Jeg har en samvittighet som er så høy at jeg svelger litt for mange ord, følelser og meninger. Men noen ganger må man si ifra... Men om man da en sjelden gang velger å si at dette føltes feil... Dette syns jeg ikke hørtes riktig ut eller er uenig i så ender det i katastrofe. Er jeg virkelig blitt så svak? Ja, jeg er visst det. Det skal ikke mye til før en hel dag for meg er ødelagt. Jeg er sårbar og har det vondt. Jeg blir trist når jeg blir lett misforstått og kan gråte om jeg føler at det andre sier er urettferdig eller helt feil. Det betyr alikevell ikke at jeg skal melde meg ut fra sosiale medier. Jeg leser ikke alt selv om jeg kan late som at jeg gjør det. Jeg skygger banen for det meste da jeg blir så sliten av det. Herregud, jeg er jo fortsatt påvirket og utslitt fra hvordan det var etter rapporten fra helsetilsynet kom ut. Jeg har ikke kommet meg helt og så startet dette. 

Det er greit at kanskje du som leser ikke skjønner min situasjon. Men du skulle bare ha visst. Snart to år er gått og tiden har ikke leget noe. Det har jeg innsett at det heller ikke vil gjøre. Men jeg er like verdifull som alle andre her i verden, jeg har fortsatt mine meninger og kjemper for det barnet jeg hadde samt kjemper for at de barna jeg har skal ha det trygt selv om de blir syke. At ikke været stopper opp for hjelpen. Jeg ønsker ikke at mine barn skal måtte reise i flere timer i ambulanse til en barneavdeling som er åpen om de er i en tilstand der de trenger ro, fred, trygghet og hjelp. Hvorfor tror noen at jeg ikke ønsker å kjempe for dette? Jeg skjønner ikke. Vil aldri forstå de som tro at jeg tenker eller er slik heller. 

Her er det jeg skrev på bloggsiden min tidligere idag. Håper kanskje noen skjønner litt mer om hvordan jeg tenker da. Ikke vet jeg. Men nå er det nok. Jeg gidder ikke mer.. Det er akkurat det jeg føler, at jeg ikke orker mer. Men er det en ting jeg ikke ha mulighet til å ta pause fra så er det at barna mine skal ha det godt, og at Sebastian som mistet livet sitt får en viss rettferdighet og blir sett..Selv om han ble sett for sent. 

..................................

Det er ikke media som tar alle kreftene, det er ikke jounalister som ringer eller dokumentlesning av saken til Sebastian. Det er rett og slett alle de menneskene som ikke forstår. Som tror at de skjønner hva jeg føler, tenker og mener. Som nesten snakker for meg. Slik at jeg må sitte å forsvare meg eller prøve å rette opp i enkeltes syn om meg. Det sliter på, det er frustrerende, det er sårende og jeg tar selvfølgelig enkeltes meninger til meg om det handler om meg, oss eller Sebastian. Selvfølgelig gjør jeg det? Hvem hadde ikke gjort det, eller hadde klart å lukke øynene til alt som blir skrevet. Jeg må bare si at det er så dårlig gjort av enkelte å være ekkel mot meg. Prøve å pakke det inn med en smiley eller en hyggelig setning med en vond ettersmak. Hvorfor er det så viktig å gå etter noen som gang på gang sier at de ikke ønsker barneavdelingen noe vondt? Som sier at det eneste de ønsker er respekt og ydmyket i saken til gutten de mistet..Er det virkelig så mye forlangt? Det minste jeg fortjener er respekt, det minste Sebastian fortjener er at sannheten kom frem og om mennesker ønsker å snakke om saken hans så er det med alle fakta innabords og forståelse for at de snakker om saken til en gutt som mistet livet sitt. Som døde kun ti måneder gammel. Jeg gråter nå, av utmattelse, av fortvilelse og av sorg. Sorg over å ha mistet gutten vår. Og den vonde følelsen når noen ikke klarer å forstå at jeg faktisk er med og ikke mot. Jeg kunne ha vært en god ressurs men blir heller prøvd å bli gjort mer sliten enn mulig. Det skal ikke mye til for en person som allerede er langt nede å falle litt lengre. Det skal ikke mye til for at en allerede utmattet person tar til seg andres ord om det er personlig. For forstå dette. Sebastian er min gutt. Det er personlig, enten dere vil forså det eller ikke..






















 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 15.02.2017  //  Kl: 21:19  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 4

Jeg har egentlig ikke så mye å si til dere.

Jeg har visst at saken ble sendt til statsadvokaten og vi ventet derfor på mer informasjon. Jeg har ikke mye kunnskap om hvordan slike saker fungerer så jeg visste ikke at det hadde blitt tatt ut siktelse og at det nå skulle vurderes av statsadvokat om det skulle bli tiltale. Jeg vet som sagt lite om hvordan slike saker blir behandlet og vi har ikke fått så mye informasjon de siste månedene så jeg føler at jeg har vandret litt i mørket.. 

Idag sto jeg ved sengen til Sebastian, strøk på teppet som engang omfavnet han. Så på bildene i det lille albumet som ligger i sengen. Åpnet eksen og så på smokkene som han egentlig skulle få til ett årsdagen sin av familie. 

Det er ikke bare en sak. Det handler om et liv som ble borte. Livet til en ung liten mann som mammaen hadde lagt store planer for, drømte mange drømmer for. En liten babygutt som hadde fått en tøff start på livet men på tross av dette blomstret. 

Han elsket å gynge i vippestolen sin og mammaen elsket å se han vippe i stor fart opp og ned imens han lo til "charlie bjørn" og hadde en livsglede de fleste bare kunne drømme om. En gutt mange beundret og en gutt jeg elsket og elsker mer enn selve livet. Han var livet mitt. 

Sebastian, lille krølltoppen vår døde på Kristiansund sykehus 22 Februar 2015 grunnet uforsvarlig helsehjelp. Og jeg sto i rommet å så på. Det er ikke rart at livet mitt er ødelagt. 

Mye godt det vet dere som lesere at jeg har og setter pris på det litt mer enn de fleste. Men alikevell. Jeg mangler sønnen min. Og etter en utrolig lang, kaldt og sår kamp så begynner rettferdighet og sannheten om hva som skjedde Sebastian å komme frem. Jeg håper med å ha vært så mottakelig for telefoner, spørsmål og åpenhet at det forhindrer at noe slikt skjer igjen. 

For noe slikt ønsker jeg ingen i denne verden. 



Klem Ida 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 14.02.2017  //  Kl: 18:39  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 9

Idag har det vært (og fortsatt er) valentinsdagen. Det har vært så hyggelig og Svein Andre kom hjem med roser, bamse og kort til meg. I tillegg imponerte han med å kjøpe bukse og genser til meg! Det er så hyggelig å få en ekstra oppmerksomhet og ha en dag som denne der vi kan feire kjærligheten litt å sette pris på hverandre. Jeg å Svein Andre har jo vært sammen i over seks år! Tiden går visst raskt i godt selskap. 

Dere kan godt følge meg på snap: idacarmelita om dere vil se det jeg fikk. 

På søndag var det morsdag også og da jeg kom hjem fra arbeid så fikk jeg kjempe fine blomster, kort og sjokolade. Dagen var veldig travel så jeg fikk så vidt vært hjemme da jeg var på jobb, i bursdagsselskap og når kvelden kom så dro jeg på kino med en venninne. Dagen var veldig fin selvfølgelig men jeg var veldig sliten også så jeg ble litt ekstra følsom. Jeg syns det er så fint å feire morsdag med barna mine.. men uansett hvor mye jeg prøver å tenke på de vakre guttene jeg sitter med, så mangler jeg Sebastian, jeg mangler mammaen min. Det er noe som aldri vil være greit..som et sår som aldri kommer til å gro og i slike dager så kommer det salt i det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det men jeg var rett og slett veldig trist og sliten.. Heldigvis avsluttet jeg dagen sammen med en venninne! Det var utrolig koselig og tristheten inne i meg var borte i noen timer. 

Håper alle dere har hatt en fin morsdag og valentinsdag. Klem fra meg









 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 09.02.2017  //  Kl: 22:15  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Jeg ser at enkelte er innom siden min for å se om jeg har oppdatert bloggen min. Det ønsket jeg hadde etter å dele, inspirere og kanskje være en som hjelper andre er like stort men så er det også noe som gjør at jeg lukker meg inne. Det skal mye til for meg å skrive ned mine personlige tanker, følelser og meninger for å så dele det slik at alle som ønsker kan se. 

Etter rapporten kom så mistet jeg mye motivasjon. Det var så mye negativitet... Og da er det dessverre bare det som skal til for at et allerede slitent og hardt kjempende menneske faller nedover bakken som det er blitt brukt mye, veldig mye tid og krefter på å komme seg oppover på. Jeg kjenner en så stor forakt mot de menneskene som er så blinde og angriper mammaen som sitter med et barn for lite og kjemper for rettferdigheten til det barnet. Den mammaen som i alt dette klarer å skille sak og sorg. Som kun er ute etter at fakta skal komme på bordet og at det er en viss rettferdighet. 

Men jeg er bare sliten... Jeg kjemper for babyen min og for hva? Han kommer ikke tilbake.. Men alikevell så er det jo det eneste jeg kan gjøre for han. Sannheten. Men når det er så mange mennesker som engasjerer seg og har engasjert seg så er det ikke rart at jeg blir litt sliten og tullete i hodet. At så mange i denne lille, store byen skal ha sitt og si om saken til sønnen min. Det er tøft skal jeg si dere. For det er så mange som tydeligvis ikke forstår hvor vondt det gjør, hvor personlig det er. Det er så personlig skal jeg si dere at det kjennes ut som at jeg river ut hjertet mitt slik at alle kan skrive signaturen sin på det over å ha sagt sin mening. Mange er så engasjerte i barneavdelingen i Kristiansund at de rett og slett har lagt unna følelsene slik at de kan bruke denne gutten som døde for å få frem og få ut det de mener til flere. 

Tenk at en så utrolig trist og sår sak som saken til Sebastian er har endt i at det er så mange mennesker som missliker foreldrene som mistet gutten sin bare på grunn av de ønsket rettferdighet og sannhet etter det som skjedde.

Så om du er en nysgjerrigper som kun leser bloggen min for å kritisere mine synspunkt, meninger og følelser. Var du der den helgen? Holdt du barnet mitt i armene og var forrvirret, sliten og lei over å dra til sykehuset for å så dra hjem ikke bare en men to ganger i løpet av en helg med følelsen over at han ikke fikk behandlingen og den sykehushjelpen han burde ha fått? Nei, tenker meg det. Var du der de ukene før han døde da han kastet opp og var i dårlig form? Nei, det var du ikke. Var du den som tok telefonen og ringte flere ganger til sykehuset for å etterspørre oppfølgnings time? Nei det var du ikke. Var du den som så at barnet ditt hadde kjempet en lang kamp, ikke bare den helgen men i ukesvis og til slutt døde? Nei, det var du ikke.

 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 01.02.2017  //  Kl: 22:31  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Jeg endrer meg. Jeg utvikler meg, jeg vokser opp, blir mer voksen. 

For hver dag som går, hver gang jeg åpner øynene om morgenen så skjer det noe med meg, det er noe som endres. Jeg og meg er ikke den samme som den jeg var da jeg var mammaen til den vakre babygutten med alle de utrolige, søte, grusomme, men overkommelige "avvikene". Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg var så utrolig fullkommen og lykkelig på den tiden. Sliten, ja. Men SÅ lykkelig. Jeg følte at når jeg fikk den helt spesielle gutten, når jeg ble mammaen hans så skjedde det noe med min verden. Jeg følte meg så viktig, jeg ble en superhelt, en som fikk krefter fra en annen galakse ment for å takle hverdagen og kunne være der 110% for gutten som trengte meg. Han kunne ikke bare bli lagt i hendene til noen som ikke kjente han, for han var ikke som alle andre. 

Sebastian het han. Sebastian var gutten som kom til verden som et jordskjelv og skremte livet av både moren og faren sin da de første minuttene av hans tilstedeværelse her på jorden var kampen om overlevelsen. Kampen om å puste, leve, og etterhvert med god hjelp og masse masse kjærlighet vokse. 

Han ristet i hjertet mitt og jeg fikk ved flere tilfeller se og føle på hvor grusomt den følelsen og bare tanken på å miste han var. Det er bare det at det er ikke meningen at det skal bli noe mer enn en tanke, en følelse... Det skal ikke skje på ekte. 

Så... Jeg våkner opp hver dag og mister mer og mer av meg selv. Den personen jeg kjenner. Den som bare jeg er kjent med. Ikke den Ida som syns i hverdagen, hun som liker jobben sin, hun som elsker hverdagen med barna sine. Hun som har støv på hjernen, hun som snakker for mye, hun som har alt for dårlig selvtillit men prøver å ikke vise det for at det ikke skal smitte andre. Hun som ja, hun som er Ida.

Jeg mener den jeg er inne i meg selv. Skjønner dere? Jeg kjenner meg ikke lengre og føler meg som et tomt skall. Hvem er jeg nå?

Jeg tror ingen skjønner alvoret i en sånn følelse om de ikke kjenner til den selv, personlig. Ingen fagfolk kan fikse det her. Ingen hyggelige kvelder med kjente og kjære, ingen penger, ingenting. Ingen ord, følelser, ting. Og det er nettopp det. Det er så ufattelig trist. Jeg sørger ikke bare over barnet mitt, min lille Sebastian. Jeg sørger også over meg selv, jeg sørger over livet mitt, følelsene jeg hadde så kjær og hverdagen jeg satte så utrolig stor pris på. Alt er samlet sammen i en stor knute som vokser inne i kroppen min. En knute følelser som uhelbredelig kreft. Det værste man kan tenke seg..

Jeg er så utrolig trist. Og så utrolig sint!! Fuck deg. Fuck deg. Fuck alle dere. Alle dere som lever videre og har det fint men som ikke gjorde deres ytterste for barnet mitt. Dere som uttalte dere om saken hans i ettertid og såret meg og familien min mer. Dere som kom med beskyldninger som stakk i hjertet og hadde usannheter i seg... Det er så dårlig gjort.. Alle dere..Bare, nei.. 

Jeg savner vell bare følelsen av varme på innsiden og kjenner på den gnagende følelsen av alt for mange stolte mennesker som ikke har en anelse over hvilken skade de har gjort. Jeg fikk engang en velskapt liten Sebastian. Han var perfekt og han døde så alt for tidlig på en så alt for vond måte.. Nå ligger han i jorda, ute i kulden og ikke i sengen sin. Han skulle så mye, vi hadde så mange drømmer og planer. Hverdagen består nå av gravsted turer to ganger i uken og et psykisk smertehelvette. Det er rart. Å oppleve så mye godt og deilig, ha så fine barn hjemme og et så greit liv men alikevell ha det sånn. Det er så rart.. 

Av og til så våkner jeg opp og lurer på...Er dette livet mitt? Det er fortsatt sånn? Jeg trodde det bare var en drøm, jeg vet ikke hva jeg har gjort. Men i løpet av livet mitt så har det vært så mange mennesker som har gjort meg urett og dette... det er for vanskelig til å beskrives mer ord. Det er en mors mareritt og mitt liv. Hva kan jeg ha gjort for å bli straffet på denne måten. Hva gjorde Sebastian? Han fortjente kun godhet, kyss, klemmer, latter og glede over livet. Urettferdig, det er vel ikke rart jeg føler at livet er urettferdig av og til.



Nå skal jeg gå inn på soverommet og se på at Mathias sover. Jeg er så heldig. I all elendigheten så har jeg så mye lykke. I all mørke så har jeg så mye lys. 

Det er rart å føle seg heldig og lykkelig over det gode man har, ha planer for fremtiden og samtidig ønske å svinne bort. At livet skal gå raskt, og at ting er så urett.

 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 29.01.2017  //  Kl: 14:43  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 3

Er det noen som har det slik at man vasker før helgen og alt er rent og fint. Neste dag så bare.... er det like ille igjen. Jeg tror jeg er en av de som har litt støv på hjernen og trives dårlig om det er støvete eller rotete i hjemmet. Jeg klarer ikke å slappe av om det er sånn så det ender med at jeg må vaske veldig mange ganger i uken for at det skal holde seg litt ok. 

Jeg tok litt bilder igjen da jeg ikke har tatt bilder siden jul og da er jo stuen en helt annen. Men jeg må nok sette igang nå å støvsuge litt og vaske over overflatene. Jeg gjorde det altså i går også så trenger ikke å vaske gulv idag men greit å dra over med støvsugeren. 

Jeg har også startet et nytt prosjekt og det er å rydde ut det meste av bodene.. Så jeg selger unna mye som bare tar plass og så kaster jeg en del.. Det føles så godt! Men idag så skal jeg ta meg en rolig dag da eldstemann i hus er syk og det har vært lite søvn de to siste nettene da han ikke har hatt det så greit...

Det har vært nok å gjøre i helgen uansett, jeg dro ut en liten tur men en venninne på fredag og i går så følte jeg at jeg ryddet hele dagen. Men når det gjelder å rydde i hjemmet så er det en sak som aldri har en ende.

Ha en fin søndag! Klem Ida









 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 24.01.2017  //  Kl: 21:24  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 11

Hei dere. 

Idag fikk jeg den svært etterlengtede meldingen på telefonen min at vognen var kommet frem på posten! Wiii. Jeg hadde Mathias i bæreselen og dro så raskt ut døra at jeg ikke pussa tennene engang!! Da er man ivrig altså.. 

Jeg klarte på et eller annet uforståelig vis å bære den store pakken hjem med Matias hengende nysgjerrig på magen..Jeg var mildt sagt varm i kroppen når jeg kom meg inn døra. Men jeg fikk satt opp vognen og det var bare til å freshe seg opp for å dra ut på trilletur. Så idag har jeg trillet så mye at bena mine gjør vondt! Ikke at det gjør noe for jeg har så godt av å bevege meg litt mer enn det jeg har gjort i det siste.. Er uansett veldig, veldig fornøyd med vognen og nesten litt furt på meg selv at jeg ikke har oppdaget denne modellen tidligere.. Har kun holdt meg til emmaljunga sine vogner og de er veldig gode de altså, men bugaboo er visst en annen verden. 

..................................................

Har ikke ord for hvor mye dette vogn prosjektet har hjulpet meg på humør og bare det å få inn litt mat i kroppen, at tankene holder seg opptatte med hjul, farger og endeløse nettsider med vogner og tilbehør. Nå er dette prosjektet ferdig så da er det bare til å finne noe annet å holde seg opptatt med. De neste to dagene skal jeg jobbe så da trenger jeg ikke å tenke på så mye mer enn det. Men resten av uken er rolig, jeg håper bare at jeg finner noe som holder tankene på den sterke siden. Jeg er så tappet for energi at jeg må og trenger å finne på ting som gir meg noe godt... Jeg finner nok ut noe smart. Tror jeg snart trenger en tur vekk fra byen igjen. Fylle på litt positiv energi og samle krefter. Vi får se :-)



Lille Mathias i ny vogna si, sovnet ganske raskt i den så det er positivt! 



 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 23.01.2017  //  Kl: 20:12  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 4

Så snart jeg våknet idag så oppdaterte jeg posten..Vognen er ikke kommet lengre enn til Oslo så jeg må smøre meg med litt tålmodighet og er det noe jeg har så er det tålmodighet.. På tross av hvor vanskelig det er å vente på noe man gleder seg til å få i hus. (er du mor selv så skjønner du vogn hysteriet mitt, eller?) 

Jeg lovte jo å legge ut bilder til dere så snart jeg hadde fått den og det skal jeg fortsatt gjøre. Men Jeg kan jo dele merket med dere..Kanskje noen har den samme vognen som jeg skal ha? 

Det er en bugaboo chameleon 3 vogn. 



Dagen idag har vært veldig fin, jeg har følt meg litt lettere og det har nok noe å gjøre med at jeg har vært til psykologen min. Det var påtide at jeg dro dit en tur.. Og så har jeg begynt med innsovningstabeletter igjen for å få sovet litt mer enn det jeg har gjort.. Jeg får ikke til å sove, det går i en berg og dalbane men nå så er det på sitt verste.. 

Håper dere også har hatt en fin dag! Klem Ida

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 22.01.2017  //  Kl: 18:44  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 7

Jeg lurer av og til om det var dumt av meg å starte denne bloggen, å dele hvordan jeg tenker, føler og hvordan livet er nå. Den følelsen av at jeg ikke skulle ha delt akkurat det, eller det.. kjenner jeg mye men også så prøver jeg å tenke at det er så viktig. Så viktig å vise at livet kan være beintøft, jeg strever nå og har det tungt. Men alikevell så er jeg her, jeg fokuserer på alle de gode tingene i livet mitt og prøver så godt jeg kan. Det er bare så utrolig synd at det skal så lite til før jeg blir trist og lei meg. Det skal så lite til før jeg er sliten og nedbrutt. 

Den siste uken har jeg hatt det så tøft at jeg ble litt desperat etter å finne meg et "prosjekt" for å distrahere meg litt. Jeg solgte vogna mi og har forelsket meg i en annen. Jeg har brukt så utrolig mange timer på å finne utstyr, få kunnskap og glede meg over å prøve noe nytt. Det er en vogn..Ja, jeg vet. Men for meg så er det slike prosjekter som holder meg gående. 

Kanskje noen av dere er interessert i å vite hvilken vogn jeg venter på? Det skal jeg dele med dere neste uke og jeg skal prøve å ta meg selv litt i nakken og blogge litt mere. Jeg trenger ikke alltid å åpne hjertet mitt for dere om det ikke kjennes riktig den dagen eller uken. Men jeg kan skrive om andre ting. Å skrive gjør meg glad og det er noe jeg liker godt...Så der har jeg vell svaret. Det var derfor jeg startet å blogge også. 

Håper dere alle har en fin kveld og har koset dere mye i helgen. Klem fra meg 



 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 16.01.2017  //  Kl: 15:38  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 4

Jeg kjenner at jeg blir ør i hodet og litt småkvalm når jeg klikker meg inn på bloggen. Ønsket etter å dele har ikke vært så stort i det siste, jeg har lukket meg litt og dette har vell sine grunner. Jeg er sliten, jeg prøver å fokusere på det gode jeg har med arbeid og familie og det har vært mye til meg den siste tiden. 

Nå er jeg i en liten boble kjennes det som.. Jeg sørger så mye, jeg har så vondt og jeg bruker det jeg har for å være som et normalt menneske. En dame som smiler til deg på gata, ei som prøver å vise mer selvtillit en det som egentlig er realiteten. Ei som gråter mye, men som liker å holde den delen privat. Jeg viser kun det gode og prøver å inspirere til positivitet i det daglige men...Jeg er som jeg skrev tidligere ensom. Jeg føler meg så alene, uansett hvor mange mennesker det er rundt meg..så er jeg alene. 

Jeg går her og strever, jeg prøver å fungere, vise at jeg er en flink kone, en super mamma. Og den plassen som redder meg litt nå er arbeidsplassen min. Der har jeg en rolle som gjør at jeg ikke rekker å tenke eller kjenne på alle de vonde følelsene jeg prøver å overleve. Så...det er godt. Jeg er heldig. Jeg har en fin jobb, jeg har to vakre gutter, en snill mann men også et barn for lite, en mamma som ikke er her. Og det kan av og til være vanskelig å godta og kjenne på. 



-Klem Ida Carmelita



 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 08.01.2017  //  Kl: 22:19  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 3

Hei dere!

Det har vært stille her de siste dagene og det er grunnet mye da det enkelt sagt har vært en tung uke for meg og jeg har ikke hatt noe ønske å skrive da jeg vil holde meg positiv til dere og være et så godt forbilde som mulig. Jeg startet denne bloggen for å kunne dele litt av hverdagen min, tankene mine og hvordan det er å leve videre når man har opplevd å miste det kjæreste man har.. Lille gutten min. Men av og til så strekker jeg ikke helt til og klarer ikke å skrive så mye da jeg er for langt nede. Jeg må bare fokusere på familie, arbeid og gi de tingene all den gode og positive energien min så la dagene gå til de blir litt bedre igjen og lettere å håndtere. 

Livet er ikke alltid lett og det er jeg fullt klar over, men noen ganger på tross av hvor heldig jeg er som har en så fin familie og en så god jobb... så føler jeg meg så alene. Jeg føler meg ensom, jeg føler meg trist og jeg leter etter noe som kan gjøre det bedre... Denne uken så har jeg innsett at det dessverre ikke er noen som kan endre på disse følelsene som av og til kommer og jeg må bare komme meg igjennom det selv. 

For meg så går livet nå i skikkelig berg og dalbane. Den ene dagen kan være så fin og jeg føler meg nesten litt lett og glad på innsiden og så neste dag helt rar og dårlig. Jeg kan i en periode være sunn og spise godt og så i den neste miste matlysten helt. Jeg sover dårlig noe som jeg nå bare har godtatt... Men det kan jo tære på energien, humøret og livsgleden. 

Jeg får bruke dette året her til å fortsette å jobbe med meg selv, få mye god og viktig energi med å være sammen med barna mine og lære meg å akseptere virkeligheten, at dette er mitt liv og det kan ikke endres på..

Ha en fin kveld alle sammen.

 
 

Dette bildet er av Sebastian 26 Januar 2015. Vi hadde akkurat kjøpt oss valp og hadde det så fint. Etter Sebastian døde så solgte vi valpen da det ikke var mulig for oss å oppdra en liten hund etter hvordan vi hadde det da..

 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 03.01.2017  //  Kl: 11:51  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Nå sover Mathias litt og jeg sitter under pleddet med fyr i ovnen og forsøker å slappe av. Jeg har hatt tørrhoste alt for lenge nå og kjenner at jeg er skikkelig lei! Men det blir vel bedre etterhvert og håper at hosten er helt vekke til helgen da jeg har mye på planen.. Det som er verst er at jeg sover så dårlig når jeg heletiden våkner av at jeg må hoste... Noen som har tips til meg så mottar jeg disse med stor takknemlighet. 

Ellers så har jeg ikke så mye å si egentlig, jeg føler at jeg går rundt i en sånn boble igjen. Lurer på hva som skjer i år, når vi får vite noe mer om saken til Sebastian. Hvordan den ender, hva vi føler da? Det er så mange, mange spørsmål og tanker som svirrer i hodet mitt at det er ikke rart at jeg er litt smålei. Men jeg prøver fortsatt å avslutte all den urolige tankegangen med noen positive og gode tanker da jeg har et håp om at ting vil bli litt bedre når vi får mer svar og informasjon. 

Håper alle dere har en fin dag... Idag skal jeg prøve å komme meg til gravstedet da jeg ønsker å tenne lys til noen der som en gang i tiden betydde veldig mye for meg og som jeg hadde et godt forhold til.. 



Bildet er fra nyttårsaften. Litt bedre enn bustete hår og et trøtt ansikt som er dagens stil. 

Klem Ida

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 02.01.2017  //  Kl: 11:04  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Jeg sitter å stirrer på skjermen og lurer på hvordan jeg skal formulere meg. Jeg har lest så mange gode oppdateringer fra mennesker om hvordan deres siste år har vært, hvor mye de ser frem til dette nye året... Det er noe med den "blanke ark" følelsen, den sjansen til å starte litt på nytt. Noen kjenner seg igjen og noen mener det er tull. Men jeg personlig ser 2017 som en ny sjanse og møter året litt sterkere enn det jeg gjorde i fjor.. 

Da satt jeg på bakken å gråt. Tårene trillet imens himmelen var farget med alle mulige nydelige raketter.. Det nye året ble ringet inn og mennesker feiret 2016.  

Jeg sørget.

Jeg hadde en stor sorg over at jeg la bak meg det siste året Sebastian levde. I 2016 så skulle jeg leve uten han. Jeg skjønner om noen syns dette er litt forvirrende da Sebastian døde i Februar 2015 og jeg hadde levd måneder uten han. Men han hadde vært der det året lell. Jeg hadde ikke forstått og fordøyd så mye og det var noe med tanken på at han hadde sett 2015 men fikk aldri muligheten til å se 2016. 

Så...Jeg har gått å gruet meg til nyttårsaften. Hatt en stor vond klump i magen og prøvd å dekke den til med positivitet og et skjevt smil. Jeg visste hva som kom til å skje når klokken bikket til tolv og rakettene ble skutt opp... Så jeg fulgte rådet fra mannen min og dro ut med vennene mine. (ja etter barn hadde lagt seg)

Kvelden ble snudd rett opp ned og humøret mitt ble bedre.. Jeg koste meg og hadde en helt fantastisk kveld med mange mennesker jeg bryr meg om! Grunnet dette så ser jeg også litt lysere på året som nå er kommet... Jeg har mange mål, jeg har mye håp og jeg prøver å styrke meg litt for jeg vet at selv om det blir fint så vet jeg at jeg endrer meg ikke, selv om året er endret. Jeg kjemper fortsatt samme kamp om å fungere i hverdagen, jeg kjemper en kamp mot psykisk smertehelvette og sorg. Men på tross av dette så vet jeg at jeg har kommet langt og vil klare det meste da jeg klarer å finne lyse sider ved livet selv om det til tider ikke er levbart. 

Nå skal jeg kose meg med Mathias å ha en fin dag med familie.

Det å ha fått et barn til etter å ha mistet Sebastian har bare gjort hverdagen travlere igjen, hjertet mitt større og takknemligheten den er så enorm at jeg ikke vet hvordan jeg skal ordlegge meg riktig. 


Stor klem fra meg
 

#sorg #barn #hverdag #hverdagslivet #mamma #mammablogg #2017

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 27.12.2016  //  Kl: 12:30  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 1

Nå har jeg pakket ut av alle bagene våres og sortert og pakket ut gavene vi fikk. Det er ikke bare bare å reise vekk i to dager med barn da søpla blir fylt opp og det samme gjelder skittentøyet. 

Jeg er egentlig litt tom i hodet etter den siste tiden og jeg kjenner at jeg bare eksisterer og at energien min den må være lånt fra en eller annen plass. Men jeg holder meg positiv og holder godt fast på alt det gode jeg kjenner og det fine jeg er så heldig å ha. De fine guttene mine og et trygt varmt hjem.. Saken til Sebastian tærer på da det er jul og de fleste er selvfølgelig svært opptatte... Jeg ser frem til å få mer informasjon og lurer mye på hvordan det nye året blir.. Jeg tenker at det skal bli et fint år men det stikker ved tanken på at det blir andre året uten Sebastian og at han i April 2017 skulle ha blitt hele tre år gammel. 

Sebastian er med meg hvor enn jeg er og vi alle her i huset har kjent litt på at julen aldri blir slik den egentlige skulle være. Men vi har koset oss mye selv om mammahjertet mitt, kroppen mitt verker etter gutten jeg elsket og elsker så mye. 



Klem Ida 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 26.12.2016  //  Kl: 22:18  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Hei dere! Julen har gått så raskt og jeg har lyttet litt til meg selv og lagt fra meg dataen litt og fokusert på familien min litt. Vi har feiret borte i år og kom hjem idag da jeg skulle på kveldsvakt, det var koselig å komme tilbake litt på arbeid igjen.. Jeg er spent på hva neste år bringer da jeg ikke har fast stilling..Krysser fingrene for at det går fint og at jeg får noen vakter uansett, vi får se. 

Ellers så har vi fått så mye fint! Masse god mat og mange fine pakker til oss og barna. Gud vi er heldige ! Tenkte å dele noen bilder fra julen med dere.. I morgen skal jeg jobbe litt og dagen etter det så får jeg endelig se to av søsknene mine igjen da de bor en annen plass ! Gleder meg så ubeskrivelig mye ! Det er så fint å ha noe å glede seg til... Prøver å sette pris på alle de gode tingene og følelsene jeg har i livet. 

Nå skal jeg slappe av litt før jeg skal prøve å sove etterhvert... Vanskelig da det er storm ute og jeg er så utrolig bekrymret for om alt på gravstedet er blåst av gårde eller ødelagt... Huffameg... 

Håper dere også har hatt en fin jul! Klem Ida 















 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 21.12.2016  //  Kl: 11:23  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 3

Jeg har ikke ønsket å skrive noe mer på bloggen før ting hadde roet seg ned og jeg hadde landet litt etter fredagen og alt som har skjedd. Denne uken har allerede vært veldig travel og idag, i morgen og lille julaften jobber jeg før jeg har fri i et par dager. Det skal bli fint å kose seg med guttene og å få se Benjamin glede seg over alle gavene å kose seg med familie. Gjett om jeg skal ta mange bilder av guttene mine!

....................................................................

Idag så er det tre år siden mamma døde og det kjennes ekstra godt på kroppen.. Hun skulle virkelig ha vært her. Da hadde alt vært så mye bedre... Tiden har gått så raskt, tre år.. Jeg savner henne så ufattelig mye. Og i februar er det to år siden Sebastian døde.. Jeg prøver å tenke at mamma passer på Sebastian for meg.. Men selv om det er en fin tanke kunne jeg heller ha hatt de begge med meg her i livet, hverdagen og alle de minnene som skulle ha blitt til.

Jeg prøver nå å skrive litt hvordan livet mitt har vært men jeg får det ikke ut på riktig måte.. Jeg har nå brukt så mye tid på å prøve å forklare men den ender med at jeg sletter det jeg har skrevet... Helt siden jeg var lita så har det vært mye til meg. Mye godt og mye vondt. Og enkelte vonde ting er saker som jeg rett og slett ikke klarer å snakke om da det er så fælt. Men da jeg var rundt 15 år gammel så orket jeg ikke mer og ønsket ikke å leve, jeg følte at jeg ikke klarte det mer og når man er så ung så er man heller ikke like sterk psykisk.. Jeg var alene hjemme og tok alle medisinene som mamma hadde... En neve ulike piller og et stort glass vann.. Det endte med sykehuset og det kunne ha gått veldig galt men heldigvis så gikk det fint. Det er ikke første gang jeg prøvde å ta livet mitt. Jeg prøvde engang å henge meg selv med et belte da jeg gikk på barneskolen.. Dette er noe som jeg ikke snakker om i det heletatt og syns at slike temaer er litt tabu. Ihvertfall for meg. 

Men idag ønsker jeg å snakke litt om dette utrolig vanskelige temaet.. For det er så mange mennesker som har det vondt og det uansett alder! Man kan se strålende glad ut men så kommer det et øyeblikk der alt det negative flommer over og drukner det positive man har med seg for å kjenne at man har det fint og at man er lykkelig.. Selvmord er for mange sett på som egoisme. At det mennesket ikke tenkte på de man har rundt seg og at man ikke tok kontakt om det var noe galt. Men i akkurat det øyeblikket man sitter der, alt det positive er borte så klarer man ikke å unngå å bare tenke på seg selv. Det er jo det det handler om, det vonde, det fæle eller det slitsomme som gjør at man i et øyeblikks svakhet leker med tanken, å bare få slippe.

Jeg personlig er blitt mye sterkere og har igjennom tiden jeg har vokst og blitt eldre utviklet en utrolig egenskap. Det er den styrken til å klare å legge mye av det vonde litt bak meg og fokusere på det positive. For meg så er det mye mye vondt, men man kommer ingen vei om man skal fokusere på alt det som tapper livsgnisten ut av deg... Det er så viktig å finne noen grunner til å ønske å leve, å ønske å fortsette. Jeg tror en bit av den nøkkelen er tilhørighet samt nysgjerrighet. Det å være nysgjerrig på fremtiden, hva man får til, hva man ender opp med å jobbe som, hvem man ender opp med sammen her i livet. Flytter du til utlandet? Eller til en enebolig i gamlebyen der du får tre barn og to hunder.

Jeg er idag et menneske jeg enda prøver å bli kjent med da jeg har mistet så mye av meg selv på innsiden, jeg prøver hver dag å finne metoder som hjelper meg å takle dagene som kommer, både gode og vonde da følelsen jeg har på innsiden er ganske tung. Jeg har fortsatt to fantastiske små gutter som lyser opp dagene mine og gjør de ekstra travle med mye latter og kjærlighet. Jeg er gift med en mann som er helt utrolig og som jeg ikke kunne ha hatt det bedre med. Og jeg har funnet meg en jobb som gir mer enn den tar. Som gjør dagene mine meningsfulle og som fyller meg med positiv energi. 

Det er mulig å komme seg. Det er mulig å klare livet selv om man møter på "bumper" i veien så høye at du tryner og lander skikkelig hardt. For det negative det ender alltid med å tape for det positive. Det er bare at det er viktig at du som menneske bygger deg selv opp litt også, prøver å finne dine ting som gjør hverdagen lysere og klare å tenke mer lyst enn mørkt på ting. 

Jeg har mye bagasje og mange opplevelser som jeg skulle ha vært foruten.. Men selv om jeg også har hatt mine svake øyeblikk og gjort ting jeg da trodde vare det rette for meg selv personlig så vet jeg at det aldri var tiden for at jeg skulle dra. Det vet jeg idag da jeg sitter med så mye i livet som er gull verdt samtidig som at jeg sitter med minner og savn. Familie for meg er så viktig og livet mitt er barna mine. 



-Klem Ida 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 17.12.2016  //  Kl: 12:48  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 14

Jeg må visst dedikere enda ett innlegg til å forsvare meg... Det kommer så mye vas fra dere, kan dere ikke roe dere ned snart? Her er EN av kommentarene og jeg velger å svare under deler av teksten sånn at vi kan få visse ting riktig. Svein Andre begynte å lese kommentarer på barneavdeling siden og ble frustrert da vi var så glade og nå begynte så mange å fyre opp saken å lage mer styr enn det vi hadde sett for oss.. Er det så vanskelig å innse sine egne dumme feil? Er så mange feilfrie i en sak der et barn døde?

Det at legen til Sebastian ikke klarte å se hele helheten, det at han hadde vært syk så utrolig lenge... Bare behandle enkelt symtom og tro at det er godt nok...Sende til slutt oss hjem uten å ihvertfall legge oss inn for å vente på et annet helikoper? 7,5 kilo var han når han døde. Ti måneder gammel og syk i flere uker der han ikke hadde fått oppfølging. Å sende hjem et kronisk sykt barn som var helt utslitt og hadde fått en midlertidig behandling, er det godt nok? Hvorfor skal ikke vi få være glade for at også dette punktet ble endret slik vi håpet? 

Det ble et helikoper ledig bare en time etter vi ble sendt hjem natt til lørdag... Tenk om? Ja, man kan være etterpåklok, men da må man ihvertfall lære av sine FEIL! 

....................................................................

HER ER EN KOMMENTAR JEG NÅ VELGER Å SVARE PÅ.

Ta med den stygge kommentaren mannen din skrev. Først skrev han: Bra folk slår ring om barneavdelingen, men de burde ikke støtte folk som ikke kan jobben sin. Så endra han det til noe mye verre: Hun hadde alternativer, men ville bare sende han hjem.

Svar fra meg --Ja, så skrev han kanskje dette... Huff, huff.. En frustrert pappa kan skrive mye. Gutten hans er død og han har kjempet for at saken til Sebastian skulle bli rettferdig, sannhet skulle komme frem og at ALLE skulle få sitt ansvar.. Han ønsket bare å komme med faktaopplysninger og kanskje dette ikke kom frem på måten noen av oss ønsket, men svarene han fikk ble riktig så useriøse at han måtte bare fjerne seg fra hele siden. Det sier nok litt. 

Så kan du videre ta med at vedkommende som skrev kommentaren er en advokat, og XXX til barnelegen. Så sannsynligheten for at hun har ting på det rene, og tatt vare på alt av beviser, er meget stor.

Svar fra meg --Ja... jeg bestemmer over min egen blogg og jeg skriver ikke for å henge ut mennesker med navn så dette må jeg få bestemme selv. Det at denne personen som skrev den kommentaren er nær til den aktuelle legen viser bare at de er under press og reagerer på en usaklig måte for å prøve å forsvare? Jeg vet ikke... men mye av det hun skriver er direkte vas og hadde det vært så ille så legg gjerne frem beviser om disse barnslighetene mannen min blir beskyldt for...Kanskje anmelde om det er så ille? Han hadde skrevet til henne noen måneder etter alt skjedde i sinne og frustrasjon men etter dette så har ting roet seg for oss. Det er ingen oppskrift på sorg og at vi som foreldre kan ha sagt noe vi ikke har ment er det nok STOR sjanse for.. dessverre. Men ikke kom å sverte vårt navn og beskylde oss for å ha tatt tinglangt.. 

Mange som føler med dere, hva dere har opplevd unner en ikke sin verste fiende. Men at dere ikke nå skjønner at det er systemet feil, at de la opp til en system som gjør det håpløst å gjøre det som er det beste, er trist. At alle parter og alle feil som er gjort bør belyses og få konsekvenser - Er jeg enig i. Men deres fokus er for meg overraskende og helt ærlig skuffende. Dere har utrolig stor påvirkningskraft iforhold til hele saken med barneavdelingen i Kristiansund, deres ord veier tungt. Og når dere da sier ting som at XXX bruker saken for egen vinning, da fokuserer dere klart mest på hun fremfor systemet.

Svar fra meg-- Ikke tro at du vet hva vi skjønner og ikke. Det vet du faktisk ikke... Vi er ikke ute etter enkelt mennesker, kun sannhet og det har nå skjedd. At vi fikk vite at de anbefalte foretaksstraff var en utrolig stor glede for oss. Men i går kom fokuset på ja, dessverre legen da det ble så blåst opp at jeg følte at jeg måtte snakke om det! Det at denne legen bruker saken for egen vinning er grunnet alt hun har gjort i ettertid. Det er rett og slett sikkert ikke mulig for deg å forstå men vi føler at navnet hans er så mye brukt at vi blir KVALME. Vi kjenner at saken er blitt vridd helt og ydmykhet den er det ikke mye igjen av. Et godt eksempel er nrk programmet! 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 16.12.2016  //  Kl: 22:14  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Idag har det vært så mye..Det føles ut som at hjertet mitt nå er blitt så revnet at det snart dør ut og skrumper inn. Hjertet mitt blør, magen vender seg og brystet verker! Det gjør så vondt!!!! Ååååå, så forbanna vondt også. 

Jeg har bare lyst til å skrike ut men jeg tør ikke. Jeg er så redd for å ende sammenkrøllet på gulvet i en dam av tårer.. Så jeg får heller ta meg litt sammen og skrive ett innlegg til dere isteden. Prøve så godt jeg kan å holde meg på bena, fokusere på det gode..For idag så har det skjedd så mye godt! Vi føler oss hørt, vi har kjempet og holdt oss tålmodige i noe som føles ut som en livstid og nå har vi fått mer ro, bekreftelse på vårt syn på ting og Sebastian han har blitt tatt på alvor. 

MEN

Idag har jeg også måtte forsvare meg selv, jeg har forsvart mannen min og jeg har forsvart gutten vår.. Jeg har skrevet mye og visket det ut igjen, klappet igjen pcen og prøvd å puste litt. Det er vanskelig å ikke lese alt da det er så PERSONLIG. Det er om sønnen min. Min lille gutt...Sebastian gullet vårt som døde, bare ti måneder gammel!! TI måneder. Og da sier det seg selv at noen kommentarer har jeg ikke klart å unngå å svare på. 

Vi har aldri ønsket å finne en person å klandre for alt dette og det har ingen heller gjort i denne saken. MEN FEIL, ja det var mange involverte og flere gjorde sine feil. ALT vi har ønsket er at de involverte skal ta sin del av ansvaret, innse at de også har gjort sine feil og LÆRE av de. Innser man ikke sine egne feil så lærer man ei ikke. 

Det som har skjedd idag er ingen hemmelighet. Og det som blåste seg opp var at det ble vurdert i helsetilsynets rapport at legen til Sebastian gjorde vurderinger som var uforsvarlig. Da går man i ring rundt henne og fyrer opp hele saken med å tro at noen prøver å gi henne skylden. Ingen har alene skyld i dette. En del av ansvaret JA, men ikke skyld alene.. Gud langt ifra. Men det er vanskelig å komme til når en hel flokk står å hoier, skiker og gulper opp all slags mulige kommentarer. Mange har ikke engang lest seg opp eller sitter med god nok informasjon om det de uttaler seg om engang. Er det virkelig mulig? Noen har ikke engang fått med seg at også helseforetaket har fått mye kritikk, de tror de skylder på alle andre og ikke tar innover seg sine feil. Men de slipper ikke unna de heller...

 

Jeg har tenkt å legge ut en kommentar som jeg reagerte kraftig på, de beskyldningene og desperate ordene der hun/han tar seg friheten med å fortelle oss hva vi liksom skal mene? At hun vrir og vender på våres opplevelser med nrk som da lagde et program om barneavdeling og løy oss rett opp i trynet? Er mennesker så blinde at de ikke skjønner hvor brukt Sebastian var i det motvind programmet? Så mye brukte de han, og ikke engang tørte de å nevne navnet hans i beskrivelsen av programmet. Det er ingen andre enn oss og de innblandede som vet hva som egentlig skjedde. Og vet dere hva? Det er ingen andre enn oss som kan fortelle hva vi følte og mente. De lagde et program som vi var veldig imot og noen dager senere står det trykt opp i de fleste medier at legen til Sebastian handlet uforsvarlig. Vi må da ha riktig. Vi har idag fått det bekreftet at vi hadde rett. Men enkelte ville ikke og vil ikke høre. 

ANONYM: Herre Svein André vet du nå har jeg fått ganske nok av det du har drevet med, jeg har avfeid det som følelsesutbrudd pga sorg men nå er det NOK. I to år har du skrevet stygge og til dels rasistiske meldinger til henne, laget falske profiler på facebook, svertet henne til folk i byen OG tatt kontakt med politikere og sagt at hun har drept barnet ditt. Det å miste et barn fritar ikke deg og Ida fra sannhetens rammer..som det blogginnlegget hennes om NRK. Jeg VET at NRK har vært i løpende kontakt med dere og at du heller ville lage en film som sverter henne sammen med journalistkompisen til Kinserdahl. Men i stedet for å si DET så lager dere innlegg for å dekreditere dokumentaren og "kyniske nrk" og de foreldre som kjemper for sine barn og en avdeling som du ikke anser som bra nok til å eksistere lengre. XXXX min har aldri reagert og kommer nok aldri til å reagere på dine utrettelige forsøk på å sverte henne, JEG gir imidlertid en god faen og sier nå ifra. Det er fakta at hun ikke handlet uforsvarlig men i deres øyne har hun drept han. For ikke å engang nevne at dette er et menneske som gjorde ALT for dere, og som prioriterte DEG og DINE barn forran sine egne på sin fritid. Men dere er ifølge tk fornøyde med at hun deler skylden. Hatet ditt er grovt feilplassert Svein Andre, håper du innser det en gang.

MEG: Hva i alle dager er det som går av deg? Alt vi ønsker er at mennesker ikke missbruker saken til Sebastian for egen vinning og egne interesser. falske profiler osv er en uhørt beskyldning! skam på deg som snakker sånn til oss. Vi har aldri sagt at det er en person alene som har skyld i dette! Det er så utrolig mange, mange som har en del av ansvaret...Det er det eneste vi har ønsket å få frem og endelig, nå er vi så glade. Et barn døde, vårt barn! De avgjørelser og tilrettelegginger som ble gjort var det som førte til at han døde. Nå er det nok. Behandle oss med respekt da alt vi ønsker er sannheten og rettferdighet. DU var der ikke, DU kjente ikke Sebastian eller sykdomsforløpet hans... Nok engang skam på deg og dine tullete ord.

...............................................................

Jeg vet ikke hva mer jeg lengre skal si, men det jeg kan si er at jeg idag fikk en kommentar på bloggen min. Og den beskrev ganske godt hvordan ting er for oss. 

"Kjære fineste mammaen og pappaen til lille Sebastian <3

Jeg kjenner dere ikke, men synes virkelig det er på tide å si noen ord. Dette fordi jeg stadig lar meg sjokkere over den uverdige behandlingen dere får i enkelte sosiale media etc. <3 Det er så ille at jeg faktisk lurer på om halve samfunnet har mistet både hjerte og hjerne. Dere mistet noe av det dyrebareste dere eide, og i dagene som fulgte støttet alle dere med sympati og medfølelse i sorgen. Nå er alt snudd på hodet. Dere er blitt "de plagsomme", som utrolig nok midt i deres egen sorg, må kjempe mot ondsinnet sladder av mennesker som bruker deres tragedie for alt det er "verdt". FORKASTELIG. I kampen for sykehus og barneavdeling har dere blitt uskyldige brikker i et kynisk, ondsinnet og kynisk spill. Forkastelig og direkte UMENNESKELIG. Jeg støtter til fulle åpen barneavdeling 24/7 ved Sykehuset i Kristiansund, men å trampe på enkeltmennesker sorg og bruke dette i kampen for barneavdelingen DET STØTTER JEG IKKE. Ingen som ikke har mistet et barn kan sette seg inn i hva dere opplever. Hvordan det er å våkne hver morgen, eller legge seg hver kveld, feire høytider og gebursdager uten en av dem dere holder aller mest kjær <3 Men som oppegående mennesker med både hjerte og hjerne er det VÅR, ja alle og enhver, sin forbannede plikt å la dere som foreldre få sørge i fred. <3 RESPECT "

 



Dette bildet er ifra i kveld. Hvil i fred lille gutten vår. Savnet er uendelig... Jeg håper mennesker roer seg og finner hjertene sine igjen. Sannheten er ihvertfall kommet frem og jeg kunne ikke ha vært mer lettet. Jeg mener ikke så mye verre enn at alle som hadde en hånd i saken til Sebastian også har en del av ansvaret. Det var ikke mer jeg ønsket enn sannheten...

Uansett hva jeg sier så er det noen som vil blåse det opp, gjøre meg til den dårlige personen. Jeg som sitter her med hendene tomme. Jeg er ikke ute etter krig eller drama.. Det har jeg ikke energi til, for jeg er så ferdig. Jeg har ikke mye igjen av meg selv lengre. Alt jeg ønsket var sannheten, at vi skulle bli hørt og Sebastian skulle bli sett, at han skulle få litt rettferdighet

Jeg sitter igjen med bilder av blod, bodyen oppskåret og huden hvit. Dette er minner dere slipper å ha rispet inn hver gang dere lukker øynene om natten. Lukten av gammelt blod gjør at jeg nesten besvimer. Skjønner dere nå hvor ille det faktisk er? Siste natten med Sebastian så holdt jeg hånden hans, den kalde livløse hånden. Måtte dere det? Jeg måtte det. Det er ikke rart at jeg kun ønsker at sannheten etter alt det urettferdige som skjedde han skulle komme frem. Det er vonde minner, og grusomme detaljer men det skjedde. Jeg måtte oppleve å holde gutten min uten at smilet lå over fjeset hans. Det var borte... Jeg måtte gråte og kjenne den største desperasjonen etter å skru tilbake tiden. Jeg måtte og jeg må leve videre uten han men med alle disse minnene. Disse minnene om lang tid med sykdom, utmattelse og traume. 

 

Forståelse, respekt, sannhet. Flere sider ved en sak. Men noen er rett og slett blendet. De som søker sannhet er blitt forfulgt og smerten av dette større enn det hadde trengt å være. 

HER ER NOEN AV LINKENE FRA IDAG: 

https://www.helsetilsynet.no/no/Toppmeny/Presse/Nyhetsarkiv/Endelig-tilsynsrapport-i-Sebastian-saken-klar-fikk-ikke-forsvarlig-helsehjelp/

https://www.nrk.no/mr/sebastian-fikk-ikke-forsvarlig-helsehjelp-1.13278698

https://www.nrk.no/mr/mor-til-sebastian-mener-legene-burde-fulgt-bedre-opp-1.13279109

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/sykehus-norge/helsetilsynet-sebastian-fikk-uforsvarlig-helsehjelp-anbefaler-foretaksstraff/a/23874780/

http://www.smp.no/nyheter/2016/12/16/Legevakta-skulle-sendt-gutten-til-sjukehus-før-13940335.ece?cx_front_click=baseline_test&cx_front_click_place=6&cx_front_click_articles=4

http://www.smp.no/nyheter/2016/12/16/Legevakta-skulle-sendt-gutten-til-sjukehus-før-13940335.ece?cx_front_click=baseline_test&cx_front_click_place=6&cx_front_click_articles=4

http://www.smp.no/nyheter/2016/12/16/?-Dette-gjør-vi-helt-unntaksvis-kun-ved-alvorlig-svikt-13942183.ece?cx_front_click=baseline_test&cx_front_click_place=6&cx_front_click_articles=4

Kommentér innlegget »


MEG



24 ÅR, GIFT, TRE BARN.

Hverdagslivet med ett barn for lite.

Benjamin 2011 <3 Mathias 2016

Sebastian <3 2014-2015 <3

+ Venneforespørsel
+ Kontakt



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits