• Skrevet: 19.11.2017  //  Kl: 14:04  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Ikke noe nytt at det er lenge siden sist dere.. Bloggen ble startet for å få ut alt jeg hadde på hjertet og å dele litt av hva vi opplevde når vi mistet Sebastian i en veldig tragisk hendelse, at han ikke fikk helsehjelpen han hadde krav på og dermed døde grunnet dette. Han kunne ha levd i dag om det ikke var for at vi stolte for mye på organiseringen som ble gjort og hadde for høy tillit til for få leger. 

Vi burde ha hatt bedre informasjon av hva det ville si å ha et kronisk sykt barn som hadde så mange utfordringer... Bare det å skjerme han mer enn det vi gjorde, passe på bedre at han ikke ble smittet av noe da det kunne bety liv eller død. Dessverre hadde vi for dårlige informanter rundt oss og magen vrir seg av å tenke på at jeg burde ha vært klokere og mer kritisk, til alle. 

Livet vårt har absolutt ikke vært enkelt etter at vi mistet barnet vårt, det har vært mange mennesker som har gjort det mye verre for oss. Det har vært løyner og mennesker som har tråkket på oss som foreldre. Men det har også vært mye omsorg og mennesker som har vist kjærlighet. 

Nå er saken ferdig avsluttet og vi har fått oppreisning fra helseforetaket. under 1/3 del av hva det opprinnelige kravet vårt var på. Men vi klarte ikke å kjempe mer. Vi fikk et ultimatum... Å godta det siste forslaget fra de eller å gå videre med søksmål... Og hadde vi ikke godtatt og gått til søksmål, da hadde den siste lille biten min av livsenergi og psyke rent ned i sluket med alt. 

Så.. Nå sitter vi igjen... Det er helt stille og Sebastian sin seng ligger fortsatt tom. 

Det er bare vondt, traumatisk og smertefullt. Rett og slett bare det... 

 

Men denne uken så snudde livene våre på hodet og vi har nå en god grunn til å faktisk se positivt på året som kommer. Vi har en grunn til å glede oss og holde oss opptatt med noe som kun er godt, positivt og som gir varme, selv til den kaldeste delen i hjertene våre. 

Og dette kommer jeg kanskje til å dele med dere senere. Håper dere får et fint år videre og et godt nyttår. 

Klem fra meg. 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 21.09.2017  //  Kl: 20:52  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 3

Hei alle sammen. 

Mange av dere har nok mistet troen på at det skulle komme flere innlegg.

Jeg er veldig dårlig på denne blogginga og tror nok at den fungerer som en liten hjelp til meg selv, når jeg har noe på hjertet, noe jeg vil si, noe jeg vil dele. 

Er egentlig ikke så flink til å dele... Liker bare å vise meg selv fra min aller beste side. Inspirere til livslyst og positivitet. Det er noe jeg brenner for, ikke å dra andre ned med hvordan jeg kan ha det på innsiden, men å kjempe meg opp gropa jeg ofte ligger i, og dele ut godhet, kjærlighet, omsorg og glede. 

Men. Dere. Bloggen min er ikke noe som forventer noe av meg, det er en plass der jeg kan skrive ned det jeg tenker. Og i kveld skal jeg skrive hva jeg tenker og hvordan jeg har det nå. 

Jeg er såååååå ufattelig sliten!!!!!!!!!! (ååå så godt å få det ut.) Jeg er så lei, så nede, og så på kanten av å knekke sammen (føles sånn nå ihvertfall). 

Det å leve et liv som du absolutt elsker samtidig som hater er slitsomt. Hater er vell litt sterkt, men jeg trenger å få tilbake alle de planene jeg hadde, hvordan livet skulle være. Og det er sammen med Sebastian. Sammen med den fantastiske gode gutten min. Jeg savner honninglukten i håret hans, jeg savner det nydelige smilet og den unlike latteren. Jeg er så sliten av å savne, av å sørge, av å ville men ikke få... Av å gråte bak lukkede dører og le bak den neste jeg åpner. ALT KAN VÆRE SÅ JÆVLA FORVIRRENDE av og til... 

Og jeg er så sint, så sint blandet med trist...Dere mennesker der ute som skulle hjelpe oss, hjelpe Sebastian gjorde ikke det... Dere gjorde ikke nok. Han fikk ikke GOD NOK HJELP. Han kunne ha levd idag... Og enkelte klarer ikke å skjønne at de gjorde en feil engang. Hvor respektløst er ikke det?. Er det rart dette hatet mitt bare vokser? 

"Hjelp, Sebastian gråter og gråter... Jeg vet ikke hva vi skal gjøre for ingenting av det vi gjør fungerer" "Hmm, han har nok bare vondt i magen...Prøv med en varmepute" PRØV MED DET, HÆ???? Hjelper ikke med varmepute når han hadde organsvikt og døde dagen etter! Hvordan kan det være greit? 

Hvordan kan det være greit å komme flere ganger, usikker, sliten, høre med noen med mer erfaring....mer erfaring ja... Lett å kun skylde på systemet men det er faktisk flere leger som også så han den helgen, hvorfor klarte ikke dere å se HAN? Skyld på andre. 

Hvordan klarer mennesker å ødelegge liv og ikke kunne planlegge og sørge for å ha et godt nok system som passer på at et kronisk sykt barn får riktig oppfølging, riktig og forsvarlig planlegging når det er ulike faktorer som gjør han ekstra utsatt.... 

Sønnen min døde og livene våres ble revet i to. De som ikke var berørt av dette satt på utsiden kunne bruke dette til sin fordel. Bruke saken hans i andre kamper, bruke hendelsen til læring..... Sikre bedre rutiner.....

Her hadde vi et barn med rød varselstrekant på journalen om at han ikke skulle intuberes på andre plasser enn rikshospitalet. Hvorfor var det ingen da som ikke tok han mer seriøst når han var syk? Hvor sykt skulle han bli for å få hjelp? Dødssykt? Nei... Ikke da fikk han engang hjelp. Har man da i det hele tatt et godt nok system med gode nok fagfolk? 

Når jeg leser over dette så tenker jeg, herregud Ida.... Ikke skriv dette... Det hjelper ikke å dra noe opp som ikke kan gjøres noe med... Men jeg må bare få det ut. Av og til så koker det litt over for meg. Og istedenfor å endre på gulvet i fosterstilling så valgte jeg nå å skrive det ned. Fungerer visst like godt. 

Saken til Sebastian er avsluttet og nå holder vi kun på med erstatning fra pasientskade og vi har fremmet et krav til helseforetaket som flere aviser har ringt og ønsket å få en kommentar om.... Men vi ønsker bare å bli ferdige, vi er kjempe lei av sak, papirer, venting og ha en tålmodighet som tilsvarer 120 mennesker.... Jeg tenkte at for to uker siden så kunne jeg nå se fremover, konsentrere meg om å gjøre det som gjør meg godt. Jobbe, skole og familie. Det gjør meg genuint glad og det er ikke sånn at jeg er en falsk smilende person, det er bare det at jeg ofte også kan slite med mye vondt som jeg hardt prøver å ikke vise. 

Jeg er nå lei av ventingen og syns at det er på sin rette plass å få en sikkelig oppreisning som kan gjøre livene våre litt lettere. Skjønner ikke hvorfor det er så mye forlangt..... 

I kveld er jeg lei og sliten, men i morgen kan det være en helt annen dag. Vi får se men jeg krysser fingrene. 

Det å leve videre etter å ha på 14 måneder mistet mammaen sin og barnet sitt er tøft. Men jeg syns at på tross av alt det jeg har vært igjennom klarer meg godt når jeg fokuserer på det jeg liker. Men det er ikke lett å leve når man hele tiden mangler et barn i huset, har en barneseng som står tom og mange tanker om hvordan Sebastian hadde vært idag. Det å ønske å ta en telefon til mammaen min å snakke litt... Få litt råd, få litt hjelp og støtte. 

Jeg savner så mye og det er veldig utmattende på en stakkars menneskekropp. 

 

 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 08.08.2017  //  Kl: 22:49  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Til mamma Ida 

Det har vært en tung uke, ikke sant? Og i kveld så kom alle følelsene tyngre enn den mørkeste regnværsdag, vondere enn en skogs brann og den største smerte som kan eksistere. Den smerten av å savne barnet sitt. Minnene av fjeset som lyste av livsglede og som sluknet to måneder før ett års dagen.

Når tårene kommer og du kjenner på sorgen som stråler på sitt værste, da kommer også den desperate følelsen og de fortvilte tankene på hva man kan gjøre for å få dette til å forsvinne. La meg få dø snart. Det er det du tenker. For det eneste som kan ta livet av sorgen er å stoppe hjertet som blør. 

Det går heldigvis over, for du går ikke rundt med et dødsønske... Det er bare det at sorgen er som en sakte gift som suger livet ut av deg. Og du kan bli så fra deg av savn at du ønsker å gjøre det bedre, hadde hjertet ditt stoppet så hadde du fått fred. Du hadde fått sett Sebastian igjen. 

Men du må huske på at du har mye lys i livet ditt, du har to vakre barn. En stor og snill gutt og en liten ramp med krøller som storebror Sebastian. De trenger deg og du trenger dem. 

Du er en utrolig flink mamma. Men jeg vet også at du kan føle deg rådløs. Slik som når du sitter med en liten gutt på fanget og tørker tårer, prøver å trøste å gjøre sorgen og savnet etter lillebror bedre. Ingenting hjelper.. Hva skal du gjøre for at den gode lille gutten din ikke skal gråte mer... Prate, prate om lillebror, at han blir passet på av mormor, og snakke om hva som skjedde. Prøve å svare på vanskelige spørsmål. 

Jeg vet at du er sliten. Og at det kan være vanskelig å se frem til en ny dag. Men du klarer deg fortsatt ganske bra og kanskje en dag så kommer de drømmene du har til virkelighet. 

Vi får se. Smøre oss med litt tålmodighet.... Akkurat nå ser du mørkt på det... Men bare vent litt til. 

Jeg skjønner at det er veldig vanskelig å leve uten barnet ditt. At han døde i hendene på mennesker du hadde 100 % tillit til. Leger. 

Jeg skjønner at du nesten vil rive av deg håret i frustrasjon at en lege kan si at gutten sikkert har vondt i magen når han hadde organsvikt og døde dagen etter. 

Jeg vet. 

Jeg vet også at du sliter mye og jobber hardt for at familien din skal klare seg, ha mat på bordet og klær i skapet. Det er en tøff verden og det er mye å tenke på, mange å ta hensyn til samt uendelige plikter å oppfylle. 

Men fortsetter du slik du gjør, så kommer du langt. 

Og en dag, når det er ment så får du holde gutten din i armene dine. Og jeg vet at du aldri kommer til å gi slipp. 

Bare ta vare på alle de gode øyeblikkene livet du lever nå gir deg og aldri slutt å sett pris på gode mennesker, gode følelser og en god latter. 

Klem fra meg til meg. 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 01.07.2017  //  Kl: 08:31  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 1

Hei igjen. 

Jeg har lenge ønsket å skrive et innlegg til dere, forklare litt. For da jeg startet bloggen min så var det for å vise dere hun som lever bak den fine masken jeg er så flink til å ta på meg. Skrive hvordan det er å leve med en utrolig tung sorg og skrive om barnet jeg mistet, hva som skjedde og litt hverdagsliv. 

Men så skjedde det noe, jeg ble så fylt med sinne og frustrasjon over enkelte mennesker at det ikke var mulig for meg å skrive uten at jeg gjorde ting bare verre for meg. Det skal være godt å skrive, litt som en form for terapi. Men for meg så ble det snudd rett opp ned. 

Men, jeg skal fortsette og ha bloggen min, dele mine tanker og følelser med dere. Kanskje også hjelpe og inspirere andre? 

Det skal jeg prøve. Men det er ikke alltid lett da jeg har så mye vondt på hjertet som jeg får lyst til å rase ut av meg og det ganger ingen. La meg bare si det slik. Den ene veldig viktige og sentrale personen i Sebastian sinn liv. Som hadde med helse å gjøre. Sviktet han. I mine og våres øyne gjorde dette mennesket så mange elendige feil at det er rart at hun kan ha hodet hevet men tanke på de vonde feilvurderinger som hadde blitt gjort. 

Det er det eneste jeg kommer til å si og mer snakker vi ikke om dette. 

....................................................................................

De siste månedene har gått veldig opp og ned. Det har vært så mye fint som har skjedd dere! Jeg har en ett åring i hus, og en kommende skolegutt. 

Jeg har hatt et sammenbrudd og spist så lite til tider at jeg har rast ned i vekt og så gått opp igjen. Jeg har grått og slått i vegger av smerte. Og jeg har gått på jobb og fått en god følelse av at jeg kan være med å gjøre verden litt bedre for noen. Jeg har vært på jentetur til Oslo og jeg har til tider hatt så mye å gjøre at jeg har kollapset klokken åtte om kvelden. 

Livet er ikke alltid så lett, det sier jeg ofte til meg selv. Men jeg sier også at det er mitt liv og jeg ville ikke ha byttet det ut, selv om det til tider kan være som å leve i et evig mørke. Jeg strever mye med å takle sorgen men klarer i alt dette også å fungere. Dette er noe jeg ikke helt forstår selv men det handler nok mye om at jeg ikke har noe valg. Jeg har en familie å ta vare på, jeg må jobbe om jeg skal kunne ha en inntekt. Jeg må gå ut og prøve å fokusere på gode ting for at jeg skal få litt lys i livet. 

Tiden som er nå er tung for meg, jeg har det mye vondt og er mye trist. Men på tross av dette så klarer jeg å gå igjennom dagene og gjøre de gode for andre. Jeg har det vondt men klarer å gjøre mye godt på tross av følelsene og tankene mine. 

Er ikke det bra? Det syns jeg. Forstå eller ikke forstå. Gode ting er positivt og det blir ikke bedre enn man gjør det til selv. Sorgen min er med meg hvor enn jeg går, som et smertefullt mørke på ryggen min. Det er bare det at jeg lar den ikke stenge meg helt av. 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 23.05.2017  //  Kl: 22:57  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Jeg kjenner at varmen begynner å komme, trærne er grønne og fuglene synger. Det er nok til å gjøre meg veldig glad. 

Jeg koser meg mye om dagene, jeg er positiv, jeg fungerer og er meg. 

................................................

Men jeg spiser dårlig, sover dårlig, har den vonde klumpen i magen og jeg er tung i pusten. Jeg sliter med minnene mine. De minnene der jeg ser gutten min har det vondt. De minnene av tårer, død, smerte og en sorg så stor at den sluker deg i et jafs. 

De uvitende sier at tiden leger alle sår. Men de er som sagt uvitende. Tiden gjør deg sterkere, at du kan fungere, du må jo bare. Men du bærer det med deg, alt det tunge, det har du alltid med deg. Jeg kan være så glad jeg bare klarer en dag, men det forandrer ingenting. Inne i meg... det er helt svart.. Det er bare helt svart og vondt. 

Jeg mistet motivasjonen å ønsket til å blogge når jeg fikk mye motgang, så jeg har tatt noen grep for å passe på meg selv litt bedre, beskytte meg. 

Det første jeg gjorde var å fjerne meg som medlem på en aktiv facebook gruppe som handler om barneavdelingen i Kristiansund da det var mange mennesker der som jeg ikke kunne støtte. Det andre jeg gjorde var å fokusere på hverdagen, og det jeg visste ga meg positivitet og mer energi. Så har mye av meg gått bort til venting angående saken til Sebastian, ting tar så lang tid, og ingen dag er enklere enn andre når det gjelder ventingen.

Jeg avstand fra bloggen min. Jeg fikk informasjon som gjaldt en person som engang var tett til oss og som hadde en viktig rolle når det gjaldt Sebastian. Denne personen er skuffet over meg og Svein Andre. Og når det gjelder skuffelse så må jeg si meg enig, ikke i akkurat de samme tingene men jeg er skuffet over at vi stolte så mye på en person. Det at vi var så dumme å ta imot så mange råd når vi burde ha forhørt oss med fagfolk som hadde mer kunnskap. 

Det er vell noen av grunnene til at jeg er stille her, jeg er så skuffet, jeg er så sinna, jeg er så mye som kun er negativt. Og det vil bare ende i at jeg dummer meg ut og skriver mye som jeg ikke trenger å dele med alle og enhver. 

Det at det er så mye uvitenhet.. Jeg fikk et råd kvelden før Sebastian døde. Han gråt og var veldig urolig, vi visste ikke hva vi skulle gjøre.. Vi fikk råd om å legge en varmeflaske på magen hans da han sikkert bare hadde magevondt. (Han hadde da organsvikt) Kan dere forstå fortvilelsen min? 

Sebastian ble ikke fulgt opp de to ukene han hadde noro virus. En av hovedårsakene til at han døde? Norovirus. Ingen god oppfølging, ikke en vektkontroll engang? 7.5 kilo var han da han døde... På legevakten hadde de ingen god organisering eller en god plan. Vi ble sendt hjem to ganger på en helg. Vi ble sendt hjem med en alvorlig syk gutt som kun fikk midlertidig behandling for enkelt symptomer. Ingen klarte å se helheten, ikke engang legen som skulle ha kjent han best. 

Og hvilken plan hadde de om han skulle bli verre? Ingen. Hvorfor måtte barnet mitt dø? Hvorfor skulle så dårlig organisering, så dårlig planlegging, så dårlig oppfølging, mennesker som ikke klarte å ta et kronisk sykt barn på alvor.... Hvorfor? Og i ettertid av alt dette så har jeg blitt møtt med kalde kommentarer, dumme uttalelser fra mennesker som tydeligvis ikke skjønner at de må ha gjort noe feil når det hele ender med at et barn dør? Hvorfor skal jeg måtte vente dag inn, dag ut, minutter, timer år på at vi skal bli ferdig med dette... Det tar så lang tid. Og blir noe av dette ferdig i det heletatt?

Livet mitt mangler så mange biter av puslespillet jeg la. Bit for bit, minner etter minner. Det er flere som har trampet på livet mitt. 

Så da sitter jeg her da, økonomien i dass, hjertet er knust, mye godt i livet men mer vondt. Jeg vil bare rope som en galing utover til alle. Spørre hvorfor? Er det rart om jeg noen ganger lurer på hva grusomt jeg kan ha gjort for å fortjene dette? Og verre, hva galt hadde Sebastian gjort? Han ville bare leve, være med familien sin, vokse opp.. Ha trygghet hjemme og på sykehuset der han hadde tilbrakt mye av tiden sin på...

Ingen har da et svar. Det skjedde... Sebastian han klarte ikke å kjempe mer for livet sitt alene uten riktig hjelp. Og vi som etterlatte sitter igjen da. Prøver å fikse hverdagen, ta vare på det gode vi har, samtidig som at vi venter, vi håper, vi drømmer om å få det litt mer stabilt, litt.. ja jeg vet ikke. 



 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 19.05.2017  //  Kl: 19:14  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 1

Hei! 

Denne uken har det vært fullt opp med 17. Mai feiring og hverdagen i seg selv.

Vi dro inn til byen for barnetoget tidlig på morgenen 17. mai, men det var altså ikke så vellykket da vi kom akkurat da barnetoget startet, hadde glemt rosene til gravstedet og jeg hadde allerede klart å ødelegge sminken, håret, fått gnagsår og flekkete kjole. Så ja... humøret mitt var ikke helt på topp for å si det sånn. 

Men alt ble bedre da vi kom hjem og fikk slappet av litt. Før vi tenkte oss ut igjen fikk Mathias feber så da var det ikke noe annet å gjøre enn at en av oss dro til gravstedet for å sette på gassballongen vi hadde kjøpt til Sebastian, og rosene vi glemte når vi dro til byen tidligere på dagen. 

Stress? Ja, litt. 

Mathias har hatt mye feber denne uken men det ser ut til at det er gått vekk nå.. alt stresset er over og glemt. Det er frihelg og Circus i byen så vi skal prøve å kose oss med barna og lade opp litt energi til en ny uke. 

Ha en fin helg. Klem fra meg







 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 13.05.2017  //  Kl: 19:31  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Hei dere. 

Idag har Mathias hatt bursdag og ble ett år! Skjønner ikke helt hvordan tiden har gått så raskt.. Vi har feiret sammen med familie og hatt en utrolig god dag sammen. Jeg kunne ha skrevet en hel bok om den lille solstrålen vår men idag så får det altså holde med noen bilder og et lite livstegn fra meg til dere som leser bloggen min. 

Her er noen bilder :-) 

















Klem Ida 
 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 15.04.2017  //  Kl: 10:43  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 1

Jeg har sittet i sengen min da det er så mye jeg ønsket å skrive idag. 

Det er bursdagen til Sebastian og det er så mange følelser, så uendelig mange tanker. 

Men. 

Pusten er tung, hjertet er som en betongblokk. 

Du er ikke her... Hva mer er det å si egentlig? 

Alle drømmene, fremtiden, familien vil aldri bli den samme uten deg. 

Jeg blir aldri den samme uten deg.. 

 

 

 

 

 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 13.04.2017  //  Kl: 11:05  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Hei alle sammen! 

I påsken er det mye jobbing og jeg hadde fri i går der jeg gjorde mye kjekt med barna. Vi pyntet til påsken og var ute å plukket "gåsunger". På lørdag så har Sebastian bursdag og skulle egentlig ha blitt tre år gammel. Så denne uken har vært mye tyngre enn det jeg forberedte meg på.. 

Det er ikke mye liv på denne bloggen og jeg har rett og slett hatt nok med meg selv, arbeid og familien min. Men jeg ser for meg at jeg skal begynne å blogge om litt hverdagslige ting og litt mindre om hvordan jeg har det i sorgprosessen min, da ønsket etter å dele til alle ikke er så veldig stort da jeg er litt sliten nå, jeg er lei og jeg kjenner at det er flere mennesker som jeg ikke ønsker skal få vite hvordan jeg har det hele tiden. 

Håper dere alle har en fin påske, stor klem fra meg. 



Mathias i nydelig strikk fra bestemoren sin. 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 01.04.2017  //  Kl: 17:54  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 1

Har tenkt mye på å skrive her inne, men når barna er lagt og dagen er over så ligger jeg rett ut i senga eller har kveldsvakt så det blir ikke prioritert dessverre..Jeg regner med at de fleste vet hvordan energinivået er når kvelden nærmer seg og så kan du tenke at du også i tillegg har mye i tankene... Mange spørsmål, mange minner, mange følelser.. Så blir man ekstra sliten. 

Jeg har også heller ikke så mye på hjertet som jeg trenger å skrive om nå.. Jeg går rundt og er litt tom, prøver å følge med alt som skjer rundt meg men jeg merker jo at jeg glemmer mye, jeg husker dårlig og jeg må rett og slett klø meg litt i hodet for jeg blir så forvirret. Er det bare meg eller er det alt dette, livet, psyken som får seg litt bank av alt jeg har opplevd? 

Jeg vet ikke jeg, får bare fortsette som jeg gjør. Det fungerer tydeligvis for jeg klarer meg. Det høres så urettferdig ut syns jeg.. At jeg klarer meg, at jeg klarer å leve uten Sebastian. Jeg får litt dårlig samvittighet for jeg vil jo ikke føle at jeg har det for bra. Men jeg har noen dager som er veldig fine... På tross av at jeg bærer Sebastian med meg, i hele meg. Han er en så utrolig stor del av meg selv om han ikke er her. Jeg kommer aldri til å bli lykkelig, men jeg er veldig glad for at jeg kan føle kjærlighet, glede, og få positiv energi av de jeg tilbringer dagene og livet mitt med.. 

Jeg tenker også at det er trist at jeg skal måtte føle smerte når jeg tenker på gutten min.. Det er jo ikke det en mamma skal føle når hun tenker på barnet sitt, er det vel? Nei... Men sånn er det. Man kan ikke tenke på barnet sitt med kun lys og glede etter man vet at det barnet ikke fikk leve lenge nok til å oppleve sin ett års dag.. At det barnet, den gutten han døde grunnet hjelp han skulle ha fått. 

Norge... Vi skal være trygge her. Bli behandlet når vi er syke... Ikke dø grunnet omgangsyken? Jeg syns det er rart at flere ikke stiller spørsmål til hvorfor det endte sånn og hvorfor ingen av de som skulle være lege ikke tok han seriøst. Bare behandlet enkelt symptomer og krysset fingrene for at han på magisk vis skulle bli friskere til neste dag. 

Det gjør så vondt at sikkerhet, planlegging og samarbeid ikke var godt nok. At vi må gå til en grav og vite at gutten vår som vi elsket mer enn verden døde. Og at han er den som gjør at man kan si at man skal lære av feilene sine. Ikke alle vil lære engang da de mener at de ikke gjorde noe feil. Rart man ikke har gjort noe feil når det gjelder en sak der et barn døde. Klarer ikke å skjønne helt den jeg... Forsvar så mye dere vil men jeg vil nok aldri skjønne helt tankegangen. Kanskje det kun handler om kjærlighet gjør blind? Sikkert nok. 



Jeg har lov til å stille spørsmål, være kritisk til mennesker som ikke har selvinnsikt og uttrykke meg slik jeg selv ønsker når det er på min egen personlige side. De som leser og reagerer på noe, ønsker å kommentere noe de ikke kommer lengre enn med å såre meg eller mine kan heller trykke seg inn på en annen side. 

Men har du noen gode ord eller noe annet å fortelle så kommenter gjerne :-) God helg til alle dere. 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 19.03.2017  //  Kl: 13:56  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Hva skjedde? At sønnen min døde? At jeg fikk han i armene mine med en blodig opp klippt body? At jeg holdt kroppen hans imens jeg kjente at hjertet mitt revnet i to og etterlot en stor spiss pil i brystet mitt? 

Ingen kan komme over det å miste barnet sitt. Det tror jeg ikke.... Det vet jeg. 

Det kan kanskje være litt voldsomt å skrive det slik jeg gjør men det er jo sant.. Jeg sitter igjen med store traumer som er umulig å komme seg over, som er ufattelig vanskelig å skulle leve med. Det å kjempe for en natts søvn, det å ha matlyst, det å få seg selv til å ta innover seg all den positive energien som man får slik at man kan bruke den som pågangsmot, energi, ja drivkraft. 

Det er så vanskelig noen ganger at av og til så forstår jeg ikke engang hva det er som gjør at jeg klarer alt jeg faktisk gjør. Av og til så skjønner jeg ikke noe. Hvem er jeg? Hva er det jeg ønsker i livet mitt nå? Hvordan skal jeg klare det?.... Jeg savner meg selv, den jeg var og hvordan livet mitt var, dagene, energien, gleden over lykke i hjertet og drømmene for fremtiden. Det er som om noen slo av lyset og jeg står der i mørket. Prøver å finne frem til bryteren igjen. Jeg finner nok aldri den bryteren igjen, trenger ikke å lure meg selv.

Men heldigvis, har jeg de som viser meg veien, gir meg mening i livet og setter et smil om munnen på meg. Takk for det, det er derfor jeg er her fortsatt vet dere. Fordi at det er ikke meg lengre, det er barna mine. Selv om Sebastian ikke er her lengre så er jeg fortsatt mamma til flere.

Jeg må bare tro at jeg endag får holde gutten min igjen å være der for han... kose så mye  at jeg gråter av lykke og ikke sorg. At jeg aldri igjen trenger å sitte sammenkrøpet på gulvet å hulke til øynene blir tørre og kinnene røde. Til nesen renner og kroppen velter seg sammen i en rar følelse av kvalme og urett. At jeg kan finne meg selv igjen å slippe å late som at jeg vet hvor jeg står, hvem jeg er og å late som at jeg er den jeg alltid har vært. Det er jeg ikke men jeg vet at hun er der å venter på meg sammen med Sebastian. 

Da han døde så døde også en stor bit av meg selv. 








 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 17.03.2017  //  Kl: 09:16  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Jeg sitter her å gjesper som bare det, er så trøtt at jeg rett og slett ser ut som en panda under øynene. Det har vært en uke der det har skjedd veldig mye og idag så er jeg hjemme å lader opp til en travel helg og ny uke som jeg ser frem til å komme meg igjennom, få gjort alt jeg har på planen slik at jeg kanskje kan ta litt helg etter disse dagene er ferdig. 

Ellers så ønsker jeg å takke for all positivitet og støtte vi har fått etter denne uken der det har vært litt i media igjen. Jeg vet jo at det er flere med gode hjerter som deler samme verdi om å ta vare på alle de rundt og støtte opp hverandre.... istedenfor å vri hvert ord et annet menneske sier å høre noe helt annet enn det som blir sagt. Jeg forstår ikke helt hvordan enkelte mennesker får seg til å tenke vondt eller å overreagere på ting de bevisst har valgt å kun tro og høre på den ene siden av historien og reagere som en unge i trassalderen når den andre siden kommer litt frem.

Jeg syns at alt som har skjedd til oss har vært som en lang tung kamp, en tid der det som er vondt ikke kan bli verre. Og hvorfor skal man da fyre opp og være ekkel mot andre mennesker som faktisk prøver å vise og godhet, menneskelighet og sier at man har gjort feil. Det har skjedd feil. Hvorfor skal man da stå på bakbeina å gjøre den såre situasjonen verre?

Det er ikke meg eller hvordan jeg er. Andre kan få reagere og mene sine ting når det gjelder saker som handler om deres liv, deres familie og deres kamp i en sorg så tung at englene gråter sine triste tårer som oversvømmer byen og du er den eneste som ikke har reddnings vest. Men jeg og mine verdier handler om å ta til seg den varmen og medfølelsen som er fra et annet menneske selv om det gjelder noe som aldri kan rettes opp i eller gjøres bedre... De som velger å ikke akseptere sin menneskelighet, lære av de feil som faktisk ble gjort, og ikke forstå hvor grensa til frekkhet går de kan ei heller forståes eller vernes om.

Men på tross av hvordan andre mennesker handler skal man heller ikke ønske noen noe vondt..For jeg vet at alle mennesker (ihvertfall de aller fleste) også har mye godt i seg, gjør mye bra og som medmenneske skal man ikke ønske andre ulykke. Dette håper jeg og tror at de fleste er enig i. 

Jaja, det får bare være. Jeg kjenner at jeg er flink til å holde fokuset så godt jeg kan på det gode nå og akseptere at det er ikke alle mennesker enn kan forstå da vi alle er forskjellige. Jeg har så mye jeg skal klare å gjøre at nå er ikke tiden der jeg lar meg selv brytes ned av andre mennesker. Jeg har rett og slett ikke tid. Det er nesten som at jeg skulle ha levd i en boble igjen.. Jeg bare eksisterer og styrer på så godt jeg kan imens den bobla jeg er inne i som beskytter meg holder på å sprekke, veggene kan snart ikke holdes oppe lengre og dette er greit. Når neste uke er ferdig så kan jeg la meg selv brytes ned litt slik at jeg får ut alt det vonde som eksploderer inne i meg. 

Men til da så må jeg bare stå på. Og minne meg selv på at mine ord, meninger og synspunkt også betyr noe. 

Ha en fin helg alle sammen :-) 





 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 07.03.2017  //  Kl: 07:50  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

God morgen. 

Nå har jeg startet dagen som jeg alltid gjør og det er å stelle Mathias før jeg rer opp senger og rydder litt. Det er så viktig for meg at jeg skal ha det skikkelig rundt meg om jeg skal klare å slappe av, Om det så må innebære at jeg går i en evighet og ordner litt så kan da ikke det ha noen skade.

I helgen som var så byttet jeg og Svein Andre rom med guttene slik at Mathias og Benjamin fikk det største og kunne sove på samme rom ettersom at dette har vært et stort ønske fra Benjamin da han sover bedre med Mathias i samme rom.. Det er vell noe med å ikke sove helt alene i mørket. Jeg liker det ikke så hvorfor skal jeg skjønne at Benjamin skal like det? 

Det har ihvertfall gått over all forventning! Benjamin sovner med engang han legger seg og de vekker heller ikke hverandre da begge liker å sove om natten. Våkner Mathias av et eller annet så sover Benjamin så godt at han ikke hører dette engang. 

Inne på vårt soverom ble det skikkelig koselig på tross av at det er liten plass. Vi har fortsatt sengen til Sebastian med oss og den skal nok ikke ut av vårt soverom før vi får oss større plass og kan ordne et lite rom der vi kan sette tingene hans. Ha en plass å gå til når savnet er for mye. Jeg ser for meg at det kan være viktig for oss. Sebastian har en del ting så jeg ser frem til at vi kan samle alt og ordne noe til han. Selv om han ikke er her med oss så er det for minnet hans, at vi ikke skal glemme noe. At han fortsatt er en stor del av familien vår da han tar plass i alle våre hjerter, vi har mange bilder av han og tenner mye lys for den lille skatten vår. Vi snakker om han hver eneste dag og jeg har han alltid i tankene uansett hva annet jeg styrer med.

Jeg bærer han med meg, og det kjennes fysisk. Det gjør vondt i brystet mitt da det ikke bare er lys og kjærlighet men også den bunnløse sorgen, de grusomme minnene fra den helgen han døde. Den følelsen av fortvilelse av at du engang hadde han i armene dine og angeren på at du ikke holdt litt bedre fast. 





Men alle dere. Jeg lurer på om dere har noen spørsmål til meg? Hva er det du lurer på? 

Jeg tenkte at jeg skulle skrive et innlegg der jeg svarer på litt spørsmål. Dere vil være helt anonym og kommentarene dere poster på dette innlegget ang spørsmål vil ikke bli lagt ut. 

Klem Ida 

Josh Ritter - Baby That´s Not All.  Dette er sangen som har gått på repeat idag. 
 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 06.03.2017  //  Kl: 22:28  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 7

Den siste tiden så har jeg følt på mye sinne, frustrasjon, smerte. Jeg har ikke hatt et ønske etter å dele det på bloggen heller da jeg vet at det er noen som leser som ikke syns noe om meg. Jeg har tenkt litt sånn... Hvorfor skal jeg dele og gi av meg selv om det også kommer ut til de som ikke ønsker meg noe godt? Hvorfor skal mennesker som ikke forstår meg eller har noe til overs for meg sitte å lese det jeg skriver? 

Jeg holder heller munn... 

Men nå så har jeg en følelse av hvor dum er jeg? Dette er jo min side. Det er min blogg. Det er en side jeg opprettet for å inspirere andre mennesker som syns at livet er forferdelig tungt å leve.. Vise at man faktisk kan fortsette livet selv om man ligger å plasker langt nede i gjørma, så langt nede at man for evig vil ligge der i møkka. Men alikevell... Få solskinn på seg, varme, godhet, styrke som gjør at man klarer seg igjennom en dag til. Bare man klarer å snu tankene. Bare man klarer å finne noe godt selv om man lider. Kjenne på kjærlighet selv om tårene presser på. Kjenne på at man må kjempe for det man har i livet, kjempe for at de dagene man har her i verden, kanskje månedene, år? Er verdt å komme seg igjennom. 

Jeg vet hvor kort livet kan være. Da jeg var halvveis i svangerskapet med Sebastian så mistet jeg mammaen min... Hun hadde da en måned tidligere blitt innlagt på sykehuset og de hadde oppdaget en svulst på eggstokken hennes. Jeg sa farvel til henne imens jeg bar den lille gutten i magen min. Og et år senere så mistet jeg den gutten også.

Så...jeg vet. Jeg vet hvor skjørt livet er da jeg har sett lyset i øynene til mammaen min slukkes. Jeg har holdt den ti måneder gamle babyen min i armene mine når hjertet ikke lengre slo og latteren ikke var mulig å få høre igjen. Jeg har sovet en natt ved siden av Sebastian som lå helt stille i sykehussengen sin.... Holdt hånden min på den kalde kroppen hans imens alt inne i meg ønsket å holde han varm... 

Så. Til deg som kommenterte dette til meg: Håper du er real nok til å godkjenne innlegg som viser at andre har helt andre meninger enn deg. Blir veldig feil å gi uttrykk av at du kun godkjenner alt som ganger deg. Det er rimelig feigt!

Det er ikke greit. Jeg kan late som at jeg ikke bryr meg men det skal ikke mye til for å knekke en som meg. Det skal ikke mye til for å såre en som meg. Jeg er ikke feig. Jeg har en personlig blogg, ikke et forum. Dette er min side, ingen andres. Jeg har alle kommentarer til godkjenning da jeg ønsker å ha kontroll over hva som kommer ut på min side.. Og jeg har kun utelatt en håndfull kommentarer da de ikke hørte hjemme på min blogg. Da det handlet om andres dumme meninger om saken til Sebastian som jeg følte var negativ. Og jeg trenger ikke mer negativitet, jeg trenger positivitet. Kan du ikke gi meg varme og godhet så snu deg. Klikk deg inn på noen andres side. Ikke vær så streng mot noen du ikke kjenner personlig og som har det vondt, samtidig som at du gjemmer deg bak anonymiteten og skjermen. 

Jeg ønsker ingen noe vondt. Men dere som leser må huske på at det er kun jeg som kan poste innlegg på denne bloggen. Den handler kun om meg, mitt liv og mine saker.. Vil også si at jeg er ganske så tøff som klarer å dele så mye av meg selv med så mange mennesker... Da dette er så personlig som det er mulig å bli..Det er så sårt. 




 

 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 05.03.2017  //  Kl: 21:43  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 0

Jeg ser at noen av dere ofte er innom for å se om jeg har oppdatert bloggen min, jeg har også fått spørsmål om hvordan det går med bloggingen og hører mye fint fra de som leser.

Men det har vært veldig mye til meg de siste månedene etter at rapporten fra helsetilsynet kom ut i desember og da politiet bestemte seg for siktelse i saken til Sebastian. Jeg er sliten og kjenner at jeg har enkeltes meninger og kommentarer oppe i halsen. Enkeltes ord vil ikke viskes ut fra minnet mitt og de ligger der å gnager på sjela mi..  

Så jeg har rett og slett tatt litt avstand fra bloggen og funnet ut at jeg kan skrive igjen når det kjennes riktig.. 

Vi vet selvfølgelig ganske mye mer enn det de fleste andre gjør når det gjelder denne saken da det faktisk handler om vårt barn. Han er ikke bare et navn på et papir, ikke en advarsel fra noens munn, han er ikke noe som handler om en avdeling. Men et barn, en gutt som mistet livet sitt på en veldig tragisk måte. En gutt som fikk alt for dårlig oppfølging, ble behandlet utifra enkelt symptomer og ikke tatt godt nok på alvor. En gutt som ikke fikk forsvarlig helsehjelp, som ble sendt hjem når han hadde vært syk i en lang periode...Og han ble ikke sendt hjem bare en gang, men to ganger. Man kan forsvare seg så godt man bare ønsker men slutten i denne saken kan aldri endres uansett. Vi får ikke tilbake Sebastian... Og de som hadde noe med denne saken å gjøre har sin del av dette ansvaret.. Ingen har skyld, herregud nei.. Men et lite ansvar. Et ansvar for å lære av sine feil, et ansvar i å behandle denne gutten med respekt. Et ansvar i å behandle etterlatte med respekt... Og resten. Dere som ønsker å bruke saken hans, vær så snill å snakk med viten om at dere snakker om en liten gutt der saken kun handler om hva som skjedde og hva som sviktet, ikke gikk som det skulle.

Det er ikke rart at vi som foreldre har kjempet for at alle fakta skulle komme frem, at ting ble gjort rett, at sannheten om alt som skjedde ble fortalt og at Sebastian sitt navn ikke skulle bli brukt for alt det var verdt i andre saker.. Men jeg har gang på gang blitt så skuffet over så alt for mange mennesker. Og nå er jeg bare sliten. Jeg er lei av å måtte forsvare gutten min da dette skulle ha vært totalt unødvendig. Jeg er lei av å høre enkeltes dumme meninger som er så hjerteløse at jeg gråter over hvor smertefullt det er når noen er respektløse. Selvfølgelig er dette en vond sak. En sår sak. Jeg har et barn for lite. Er det da så vanskelig å skjønne hvorfor jeg nå etter to år er lei av at det er så mange som skal ha sitt å si? 

Jaja... Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive. Jeg er bare glad for at saken til Sebastian har blitt så godt etterforsket, at det er blitt brukt så mye tid da det var mye å finne ut av. Jeg er fornøyd så langt med hvordan ting er gått når det gjelder den.. Det har vært veldig mange flinke mennesker involvert i etterforskningen. Men jeg sitter fortsatt med en klump i magen over hva som skjer videre nå. Tenk om det, tenk om det. Jeg tenker for mye, grubler for mye.

Og nå må jeg bare tenke litt på at jeg må ta meg sammen og samle meg litt igjen. Nå sitter jeg som et tomt skall. Ikke kjenner jeg den jeg er inne i meg. Ikke vet jeg hvordan jeg skal takle enda et år med spørsmål om hva vi egentlig hadde gjort nå, hvor lang Sebastian hadde blitt nå.. Den desperate følelsen etter det ønsket å høre han si mamma for første gang, gå selv på butikken med meg hånd i hånd. Smake på iskrem, dra i badeland, første dag i barnehage. Feire bursdager med mange fine gaver, lykkerus og et kamera med fullt minnekort og hundrevia av bilder av de vakre øynene hans. Det mørke krøllete håret, de varme hendene, de perfekte føttene. Det nydelige spesielle øret. Hele han. 

Det er vanskelig det. Å leve videre uten barnet sitt. Med følelsen av uendelig kjærlighet og takknemlighet i hverdagen til den mørke svingen der du kjører utenfor og treffer på sorgen med et stort dunk. Det å leve videre med en sterk glede over å se de to fantastiske guttene mine og den lille tåren som kommer av å tenke på alt Sebastian går glipp av. Et helt liv. 

Han går glipp av et helt liv. 



 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 23.02.2017  //  Kl: 18:18  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 1

I går var det to år siden Sebastian døde. Vi var på gravstedet med to nye bamser og tente lys... 



 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 20.02.2017  //  Kl: 22:44  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 8

Idag har jeg hatt kosedag med Mathias og vært på senvakt. Dagen har vært ganske fin og det er godt å komme seg på jobb selv om det øyeblikket der man må dra fra lille gutten sin ikke akkurat er så lett. Men å jobbe gjør meg godt, det å gjøre dagen til andre bedre det gjør at jeg føler meg heldig. 

I morgen kommer Benjamin hjem fra vinterferie i Angvika og jeg gleder meg så utrolig mye til å få han hjem igjen! Hjemmet blir så stille når han ikke er her.. Men det er så viktig at barna får knyttet bånd til andre i familien også, få overnatte borte og bli vandt til det. De barna som kun blir holdt hjemme om de har familie rundt seg, tenker jeg litt at det er litt egoistisk av foreldrene. Det er så viktig å tenke på hva som er godt for barna og om de ønsker å bli med familie på et lite besøk hjem til de eller overnatte, hvorfor ikke? 

Jaja, alle kan vel ha sine meninger og dette er mine. Det å bli forelder gjør at man ikke lengre kan tenke jeg, meg og mine behov. Man skal sette barna sine først.. Snakke godt om andre, da barna selvfølgelig ser på oss som rollemodeller og ønsker å gjøre det du gjør for de hører jo mer på hva du sier enn det man kan tro. Vær hyggelig med alle rundt deg, ha tålmodighet og forleng den lunta med noen meter. Blir barnet veldig sint og frustrert over en situasjon så sett deg som forelder ned og tenk over hva DU kan ha gjort for at den situasjonen ble slik. 

Er dere ikke enige? Jeg som mamma syns at jeg gjør en god jobb men alikevell så kjenner jeg på den følelsen av og aldri bli bra nok. Jeg vil alltid føle at jeg gjør noe feil, ikke gjør nok, kunne ha gjort ting bedre. Men vi er alle mennesker, vi gjør feil og så lenge vi reflekterer og tenker litt så kan vi komme ganske langt. Vi lærer jo så lenge vi lever... Og gir vi alt vi har for at barna våre skal være trygge, elsket og glade så kan ikke hverdagen bli så mye bedre enn det. 



#mamma #hverdagslivet #hverdag #barn #baby 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 19.02.2017  //  Kl: 23:43  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 3

Hei dere. 

Snart er det en ny uke igjen. Det er så mye på planen og det er ting jeg er spent på, det er ting jeg gruer meg til, det er ting jeg ser frem til og så er det Onsdag. Onsdag 22. Februar. Da er det to år siden hjertet til Sebastian gav opp kampen. Kampen om livet som han ikke kunne klare uten riktig helsehjelp... noe han ikke fikk. Han møtte ingen som klarte å gi 100 % for å se helheten, for å se han og ikke mer enn enkelt symptomer. Han ble på tross av store røde varsel flagg sendt hjem ikke bare en men to ganger på en helg.. Da hadde han strevd med sykdom hele Februar måned og ingen oppfølging etter han fikk norovirus og ble skrevet ut fra sykehuset 10. Februar. 

Nå er livet mitt blitt til noe jeg absolutt ikke hadde sett for meg at jeg skulle ha som hverdag. En kamp om sorgn og kampen om viktigheten over det å sette pris på å kjempe for de som også er med meg fortsatt. Jeg må gå til et gravsted og tenne lys i gravstenen til barnet mitt som snart skulle ha fylt tre år. Ikke som skulle ha hatt bildet sitt på en sten ute i kulden. Men som skulle ha sovet i sengen sin nå med kose kluten sin og smokken. En gutt som nå hadde fått lengre hår, krøller og mørke øyne. En gutt som hadde mye lærdom å gi verden om hvor mye man kan elske livet. 

Og jeg blir trist over å tenke på alle de som klager og som er irritert på meg som kjemper for saken til gutten jeg mistet. De har ihvertfall barna sine fortsatt, på tross av at ting ikke er slik de kunne tenkt seg at det hadde vært så kan de gå å stryke barna sine på pannen og felle en takknemlig tåre over at de fikk enda en dag med skatten sin. Jeg snakker nå ikke for de foreldre som har mistet et barn. For jeg vet at ingen som har opplevd  kjenne på følelsen av å miste barnet sitt hadde kunne gjort noe som hadde såret en annen forelder i sorg. Det vet jeg, det kan ikke være mulig at det forekommer. 

Jeg ser frem til at saken til Sebastian til slutt blir ferdig og at vi kan slippe at alle skal ha så mye å si om en sak der barnet til noen døde. Jeg er helt ærlig ganske lei av de menneskene som ikke taler med ydmyket og tror at de kan bruke saken hans for å få fremmet sine egne personlige argumenter eller poeng uten å skjønne hele omfanget av hva som skjedde eller hvor feilene lå. Skjønne at det handler om et lite liv og en helt utrolig spesiell gutt som var høyt elsket. Skjønne at uansett hvor mange ganger de bruker navnet hans som et eller annet skrekk eksempel så kommer de ingen vei videre... Det er ikke på den måten man kan komme videre med noe som helst.. Å uttale seg om hva vi liksom skal mene, tenker og hvordan vi handler det er ikke riktig. Og de siste to årene så har jeg ikke bare kjempet for at saken hans skulle gå rett for seg, alle fakta skulle komme frem men jeg har også kjempet for å bli respektert selv også, og bli forstått. At jeg ikke ønsker noen noe vondt, ønsker ikke å ødelegge for noen eller noen andres sak. 

Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har på den verste måten fått se at alle er ikke så gode som jeg hadde trodd. Hadde verden sultet så hadde ikke alle delt og hjulpet hverandre.. Noen hadde låst døren og kun gjort sitt ytterste for å selv overleve. Til og med om det lå mennesker utenfor som døde av sult. Jeg trodde ikke at slike mennesker kunne finnes på ekte, men idag så vet jeg at det dessverre er en realitet.. Men jeg personlig hadde ikke blitt blendet av kun meg og mine. Ønsket etter å hjelpe alle samt ha medfølelse og omsorg i hjertet for fremmede er en viktig egenskap flere kunne ha lært seg. Godhet, kjærlighet, medmenneskelighet. Uansett alder, kjønn, livshistorie, utseende og opprinnelse. Vi må ta vare på hverandre og hjelpe til slik at flere får det godt og gjøre slik at de som ligger nede ikke blir sparket til de ikke kan reise seg opp igjen. Tenk om det var du som var den svake? 



Bildet er tatt fra idag. 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 17.02.2017  //  Kl: 10:58  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

God morgen alle sammen.

Jeg ligger fortsatt i sengen og hodet mitt føles veldig tungt ut, kroppen er kvalm og jeg lurer på om jeg skal ordne meg å gjøre noe kjekt med fem åringen min eller er det noe vits i det heletatt? Jeg er så redd at jeg gir noe av det jeg føler til han på de aller verste dagene, selv om jeg er veldig flink til å skifte litt fokus når barna er tilstede så kommer jeg meg ikke helt ut av denne "tingen" jeg er fanget fast i. 

For meg det eneste jeg nå lever er for barna mine, det var at jeg fortsatt var mamma selv om jeg mistet den ene gutten min som avgjorde beslutningen om jeg skulle leve videre eller ikke. Jeg kan på mine vegne fortelle at det å miste barnet sitt, det å se den lille gutten sin dø...Det gjorde at jeg mistet all livsglede, jeg savnet han sånn og den følelsen av desperasjon. Bare ønske at jeg kunne dra dit han var uendelig stor. 

Sorgen min har hatt mange ulike og nesten uforståelige faser, men hver og en av dem er like viktig da det er de ulike fasene som har gjort at jeg er blitt den personen jeg er idag. Det finnes uansett noen spørsmål som jeg ikke liker å tenke på og disse er for meg så personlig som det er mulig å bli. Men jeg har tenkt til å dele de med dere. Hvorfor? Nei, for å kanskje hjelpe en person som har det vanskelig, som er i et stadie i livet der alt bare er dumt, der de føler at ingen bryr seg eller at livet det er bare til å gi opp. Hør nå på meg. 

Liker jeg meg selv? Dette er et spørsmål jeg ikke helt vet hvordan jeg skal svare på. Selvtilliten min er utrolig dårlig, jeg blir berørt av det minste negativt, jeg tør ikke stå opp for meg selv om det skjer hendelser der jeg ikke er enig, jeg sier meg som oftes enig bare for å unngå at noe negativt skjer. Så egentlig så liker jeg ikke meg selv så godt. Men jeg jobber veldig hardt med å finne mange positive sider med meg selv som veier litt opp for dette. Det er noe med det. Å finne noe positivt i hver eneste ting. Jeg er en god person, setter andre foran meg først, jeg vokser på å se andre ha det godt, og jeg er på tross av alle hendelser i mitt liv en utrolig god mamma. Dette kan jeg jo smile litt over selv om det er negative ting jeg absolutt ikke liker også. 

Hva føler jeg om livet mitt? Hmm, vel. Jeg er ikke så veldig begeistret for å snakke om livet mitt. Alt det vonde svulmer opp i overflaten og jeg blir bare trist. Jeg sitter her uten baby gutten min og klarer fortsatt ikke å ta innover meg at han faktisk er død for døden hans gir ingen som helst mening så jeg klarer ikke å forstå det, jeg klarer ikke helt å godta det. Men alikevell så skjønner jeg at han er borte, mamma sitter nå med han i armene sine og passer på han for meg og oss. Men livet er blitt veldig meningsløst og urettferdig da jeg må leve med så mye smerte for resten av livet, leve med en bit av meg selv som er forkullet.

Men. Så har jeg jo så mye godt i livet også. Jeg har en helt fantastisk familie. Jeg har to barn som har nok mat, nok kjærlighet og omsorg. De er trygge og varme. Det gjør noe med livet mitt, å ha en så stor jobb som det er å være forelder det gjør at livet mitt er verdt å leve så får jeg endag se lille Sebastian igjen og si unnskyld. SI at jeg elsker han og prøve å bruke all den tiden jeg kanskje har etter døden å gjøre opp for meg. For den skyldfølelsen jeg sitter med den er stygg, det er den som knebler meg og det er ingen som kan lette på den uansett.. Jeg føler at jeg skulle ha gjort en bedre jobb for gutten min, jeg skulle ha nektet ikke godtatt, jeg skulle ha stått på hans krav og ikke bare hørt på enkelt personers meninger og anbefalinger. Det er noe jeg vil måtte leve med for resten av livet og det er jeg klar over selv om det er ufattelig vondt. Jeg har mye å ikke ville leve for lengre men jeg har også så mye mer å leve for. Så mye å sette pris på. Jeg takker verden hver dag for at jeg fikk muligheten til å få et barn til. Vise at jeg aldri kommer til å godta et annet mennesket sin mening igjen om jeg er uenig når det gjelder situasjoner der foreldrene er de som kjenner barna best. Jeg har også vært med å kjempet for at Sebastian sin sak skulle bli rettferdig og dette er en følelse jeg kjenner at jeg har klart litt. Det føles godt for jeg kan ikke svikte gutten min igjen.

Føler jeg meg alene eller har jeg mange rundt meg? Dette er en vanskelig spørsmål. Jeg har vell sikkert en del rundt meg i det travle hverdagslivet men følelsen av ensomhet, at ingen skjønner, ikke tør å snakke skikkelig med meg eller høre hvordan det faktisk går med meg er stor. Jeg kjenner på at de rundt meg har jo gått videre, de lider jo ikke av det jeg gjør. Men selv om livet går videre, det er gått to år så skal det kun kloke mennesker til for å forstå at sorgen over å ha mistet barnet sitt og i tillegg måtte kjempe for saken hans i nesten to år...alt det går bare ikke over med tiden. For meg er ikke dette et begrep om tid da det alltid har skjedd så mye med saken hans, det har vært tungt å takle alle på sosiale medier og savnet det går bare ikke vekk eller blekner. Så ja jeg føler meg veldig alene. Jeg er jo såppas at jeg skjønner at ingen kan stå ved siden av sengen til Sebastian og kjenne på de følelsene jeg gjør. Det grusomt høye ønsket etter at han skal ligge der når du åpner øynene igjen, den følelsen av fortvilelse av alle bildene, lydene og de traumatiske luktene. Jeg har en i nær familie jeg kan betro meg til men alikevel så savner jeg litt den forståelsen av at dette går ikke over på så kort tid at flere skal forstå. To år er ikke tid nok. Og nei jeg har det ikke bra selv om jeg har mye å smile for i livet. Mange gode dager med guttene mine der jeg kjenner hvor sterk kjærligheten vår er. Der jeg kjenner hvor viktig det er at jeg også er her sammen med de, der jeg kjenner at jeg trengs for at denne familien skal fungere. Det er mye godt. Men alikevell også så mye vondt. Og værre er det om man later som ingenting. 

Nå tror jeg at jeg har fått ut mye grums og tror jeg skal ordne meg litt og ta litt kontroll over dagen min. Gjøre noe kjekt med guttene mine, for det er slike ting som gjør livet lettere. Ta seg en dusj og ordne seg litt, få litt frisk luft på nesen med de. Vaske leiligheten og høre på litt musikk. Få noe positivt ut av dagen rett og slett. Det å bruke krefter på å få inn positivitet i en tung hverdag er ikke alltid så lett men det er det jeg lever etter og anbefaler alle å jobbe med. Vi alle har bare godt av en dose ekstra positivitet. 

Klem Ida 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 16.02.2017  //  Kl: 21:56  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 5

Idag startet dagen brått.

Vi skulle få telefon fra advokaten vår og senere lese igjennom siktelsen fra politiet. Vi har snakket med direktøren fra helse møre og romsdal og avtalt ett møte. Jeg har vært så dum å lese på facebook og tatt til meg enkeltes kommentarer og startet en unødig diskusjon som kun endte i at jeg ble utslitt. Jeg har blitt intervjuet av nrk og det endte med at jeg begynte å gråte da jeg skulle svare på hvordan det har vært med responsen fra sosiale medier. Etter dette så ble jeg tatt et bilde av og det ble laget en nettsak samt et innslag på tven. Jeg ser ikke ut. Når jeg fikk sett det bildet av meg så fikk jeg med egne øyne se hvor sliten jeg faktisk var. 

Dette er ikke lett. Jeg er så sliten.. Og det eneste jeg gleder meg til er å ta en sovetabelett slik at jeg kan ta en liten pause fra denne verdenen jeg lever i, å drømme at jeg bor på en øy med alle de tre barna mine og mannen min. Har fred, ro og en lykke som engang faktisk eksisterte i hjertet mitt. 

Alt jeg ønsker er at jeg blir forstått og at mennesker ikke uttaler seg om hvordan jeg tenker og føler. Idag har det vært som at jeg var samlet med en gruppe mennesker og ble bedt om å forlate rommet da det jeg følte, mente og tenkte ikke passet inn. Det er sånn sosiale medier av og til føles ut som. At jeg er den som havner under bølgene og svelger saltvannet og grumset fra andre imens de ligger i baderingen sin og har det så kjekt, prater så godt sammen at de ikke forstår hvor jeg er, hva som skjer meg eller behandler meg som et medmenneske. At de ikke skjønner at jeg ikke flyter like godt på den bølgen som de da jeg er dårligere utstyrt til å takle den. 

Jeg har sterke verdier i livet, jeg setter andre foran meg selv.

Jeg har en samvittighet som er så høy at jeg svelger litt for mange ord, følelser og meninger. Men noen ganger må man si ifra... Men om man da en sjelden gang velger å si at dette føltes feil... Dette syns jeg ikke hørtes riktig ut eller er uenig i så ender det i katastrofe. Er jeg virkelig blitt så svak? Ja, jeg er visst det. Det skal ikke mye til før en hel dag for meg er ødelagt. Jeg er sårbar og har det vondt. Jeg blir trist når jeg blir lett misforstått og kan gråte om jeg føler at det andre sier er urettferdig eller helt feil. Det betyr alikevell ikke at jeg skal melde meg ut fra sosiale medier. Jeg leser ikke alt selv om jeg kan late som at jeg gjør det. Jeg skygger banen for det meste da jeg blir så sliten av det. Herregud, jeg er jo fortsatt påvirket og utslitt fra hvordan det var etter rapporten fra helsetilsynet kom ut. Jeg har ikke kommet meg helt og så startet dette. 

Det er greit at kanskje du som leser ikke skjønner min situasjon. Men du skulle bare ha visst. Snart to år er gått og tiden har ikke leget noe. Det har jeg innsett at det heller ikke vil gjøre. Men jeg er like verdifull som alle andre her i verden, jeg har fortsatt mine meninger og kjemper for det barnet jeg hadde samt kjemper for at de barna jeg har skal ha det trygt selv om de blir syke. At ikke været stopper opp for hjelpen. Jeg ønsker ikke at mine barn skal måtte reise i flere timer i ambulanse til en barneavdeling som er åpen om de er i en tilstand der de trenger ro, fred, trygghet og hjelp. Hvorfor tror noen at jeg ikke ønsker å kjempe for dette? Jeg skjønner ikke. Vil aldri forstå de som tro at jeg tenker eller er slik heller. 

Her er det jeg skrev på bloggsiden min tidligere idag. Håper kanskje noen skjønner litt mer om hvordan jeg tenker da. Ikke vet jeg. Men nå er det nok. Jeg gidder ikke mer.. Det er akkurat det jeg føler, at jeg ikke orker mer. Men er det en ting jeg ikke ha mulighet til å ta pause fra så er det at barna mine skal ha det godt, og at Sebastian som mistet livet sitt får en viss rettferdighet og blir sett..Selv om han ble sett for sent. 

..................................

Det er ikke media som tar alle kreftene, det er ikke jounalister som ringer eller dokumentlesning av saken til Sebastian. Det er rett og slett alle de menneskene som ikke forstår. Som tror at de skjønner hva jeg føler, tenker og mener. Som nesten snakker for meg. Slik at jeg må sitte å forsvare meg eller prøve å rette opp i enkeltes syn om meg. Det sliter på, det er frustrerende, det er sårende og jeg tar selvfølgelig enkeltes meninger til meg om det handler om meg, oss eller Sebastian. Selvfølgelig gjør jeg det? Hvem hadde ikke gjort det, eller hadde klart å lukke øynene til alt som blir skrevet. Jeg må bare si at det er så dårlig gjort av enkelte å være ekkel mot meg. Prøve å pakke det inn med en smiley eller en hyggelig setning med en vond ettersmak. Hvorfor er det så viktig å gå etter noen som gang på gang sier at de ikke ønsker barneavdelingen noe vondt? Som sier at det eneste de ønsker er respekt og ydmyket i saken til gutten de mistet..Er det virkelig så mye forlangt? Det minste jeg fortjener er respekt, det minste Sebastian fortjener er at sannheten kom frem og om mennesker ønsker å snakke om saken hans så er det med alle fakta innabords og forståelse for at de snakker om saken til en gutt som mistet livet sitt. Som døde kun ti måneder gammel. Jeg gråter nå, av utmattelse, av fortvilelse og av sorg. Sorg over å ha mistet gutten vår. Og den vonde følelsen når noen ikke klarer å forstå at jeg faktisk er med og ikke mot. Jeg kunne ha vært en god ressurs men blir heller prøvd å bli gjort mer sliten enn mulig. Det skal ikke mye til for en person som allerede er langt nede å falle litt lengre. Det skal ikke mye til for at en allerede utmattet person tar til seg andres ord om det er personlig. For forstå dette. Sebastian er min gutt. Det er personlig, enten dere vil forså det eller ikke..






















 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 15.02.2017  //  Kl: 21:19  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 4

Jeg har egentlig ikke så mye å si til dere.

Jeg har visst at saken ble sendt til statsadvokaten og vi ventet derfor på mer informasjon. Jeg har ikke mye kunnskap om hvordan slike saker fungerer så jeg visste ikke at det hadde blitt tatt ut siktelse og at det nå skulle vurderes av statsadvokat om det skulle bli tiltale. Jeg vet som sagt lite om hvordan slike saker blir behandlet og vi har ikke fått så mye informasjon de siste månedene så jeg føler at jeg har vandret litt i mørket.. 

Idag sto jeg ved sengen til Sebastian, strøk på teppet som engang omfavnet han. Så på bildene i det lille albumet som ligger i sengen. Åpnet eksen og så på smokkene som han egentlig skulle få til ett årsdagen sin av familie. 

Det er ikke bare en sak. Det handler om et liv som ble borte. Livet til en ung liten mann som mammaen hadde lagt store planer for, drømte mange drømmer for. En liten babygutt som hadde fått en tøff start på livet men på tross av dette blomstret. 

Han elsket å gynge i vippestolen sin og mammaen elsket å se han vippe i stor fart opp og ned imens han lo til "charlie bjørn" og hadde en livsglede de fleste bare kunne drømme om. En gutt mange beundret og en gutt jeg elsket og elsker mer enn selve livet. Han var livet mitt. 

Sebastian, lille krølltoppen vår døde på Kristiansund sykehus 22 Februar 2015 grunnet uforsvarlig helsehjelp. Og jeg sto i rommet å så på. Det er ikke rart at livet mitt er ødelagt. 

Mye godt det vet dere som lesere at jeg har og setter pris på det litt mer enn de fleste. Men alikevell. Jeg mangler sønnen min. Og etter en utrolig lang, kaldt og sår kamp så begynner rettferdighet og sannheten om hva som skjedde Sebastian å komme frem. Jeg håper med å ha vært så mottakelig for telefoner, spørsmål og åpenhet at det forhindrer at noe slikt skjer igjen. 

For noe slikt ønsker jeg ingen i denne verden. 



Klem Ida 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 14.02.2017  //  Kl: 18:39  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 9

Idag har det vært (og fortsatt er) valentinsdagen. Det har vært så hyggelig og Svein Andre kom hjem med roser, bamse og kort til meg. I tillegg imponerte han med å kjøpe bukse og genser til meg! Det er så hyggelig å få en ekstra oppmerksomhet og ha en dag som denne der vi kan feire kjærligheten litt å sette pris på hverandre. Jeg å Svein Andre har jo vært sammen i over seks år! Tiden går visst raskt i godt selskap. 

Dere kan godt følge meg på snap: idacarmelita om dere vil se det jeg fikk. 

På søndag var det morsdag også og da jeg kom hjem fra arbeid så fikk jeg kjempe fine blomster, kort og sjokolade. Dagen var veldig travel så jeg fikk så vidt vært hjemme da jeg var på jobb, i bursdagsselskap og når kvelden kom så dro jeg på kino med en venninne. Dagen var veldig fin selvfølgelig men jeg var veldig sliten også så jeg ble litt ekstra følsom. Jeg syns det er så fint å feire morsdag med barna mine.. men uansett hvor mye jeg prøver å tenke på de vakre guttene jeg sitter med, så mangler jeg Sebastian, jeg mangler mammaen min. Det er noe som aldri vil være greit..som et sår som aldri kommer til å gro og i slike dager så kommer det salt i det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det men jeg var rett og slett veldig trist og sliten.. Heldigvis avsluttet jeg dagen sammen med en venninne! Det var utrolig koselig og tristheten inne i meg var borte i noen timer. 

Håper alle dere har hatt en fin morsdag og valentinsdag. Klem fra meg









 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 09.02.2017  //  Kl: 22:15  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Jeg ser at enkelte er innom siden min for å se om jeg har oppdatert bloggen min. Det ønsket jeg hadde etter å dele, inspirere og kanskje være en som hjelper andre er like stort men så er det også noe som gjør at jeg lukker meg inne. Det skal mye til for meg å skrive ned mine personlige tanker, følelser og meninger for å så dele det slik at alle som ønsker kan se. 

Etter rapporten kom så mistet jeg mye motivasjon. Det var så mye negativitet... Og da er det dessverre bare det som skal til for at et allerede slitent og hardt kjempende menneske faller nedover bakken som det er blitt brukt mye, veldig mye tid og krefter på å komme seg oppover på. Jeg kjenner en så stor forakt mot de menneskene som er så blinde og angriper mammaen som sitter med et barn for lite og kjemper for rettferdigheten til det barnet. Den mammaen som i alt dette klarer å skille sak og sorg. Som kun er ute etter at fakta skal komme på bordet og at det er en viss rettferdighet. 

Men jeg er bare sliten... Jeg kjemper for babyen min og for hva? Han kommer ikke tilbake.. Men alikevell så er det jo det eneste jeg kan gjøre for han. Sannheten. Men når det er så mange mennesker som engasjerer seg og har engasjert seg så er det ikke rart at jeg blir litt sliten og tullete i hodet. At så mange i denne lille, store byen skal ha sitt og si om saken til sønnen min. Det er tøft skal jeg si dere. For det er så mange som tydeligvis ikke forstår hvor vondt det gjør, hvor personlig det er. Det er så personlig skal jeg si dere at det kjennes ut som at jeg river ut hjertet mitt slik at alle kan skrive signaturen sin på det over å ha sagt sin mening. Mange er så engasjerte i barneavdelingen i Kristiansund at de rett og slett har lagt unna følelsene slik at de kan bruke denne gutten som døde for å få frem og få ut det de mener til flere. 

Tenk at en så utrolig trist og sår sak som saken til Sebastian er har endt i at det er så mange mennesker som missliker foreldrene som mistet gutten sin bare på grunn av de ønsket rettferdighet og sannhet etter det som skjedde.

Så om du er en nysgjerrigper som kun leser bloggen min for å kritisere mine synspunkt, meninger og følelser. Var du der den helgen? Holdt du barnet mitt i armene og var forrvirret, sliten og lei over å dra til sykehuset for å så dra hjem ikke bare en men to ganger i løpet av en helg med følelsen over at han ikke fikk behandlingen og den sykehushjelpen han burde ha fått? Nei, tenker meg det. Var du der de ukene før han døde da han kastet opp og var i dårlig form? Nei, det var du ikke. Var du den som tok telefonen og ringte flere ganger til sykehuset for å etterspørre oppfølgnings time? Nei det var du ikke. Var du den som så at barnet ditt hadde kjempet en lang kamp, ikke bare den helgen men i ukesvis og til slutt døde? Nei, det var du ikke.

 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 01.02.2017  //  Kl: 22:31  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 2

Jeg endrer meg. Jeg utvikler meg, jeg vokser opp, blir mer voksen. 

For hver dag som går, hver gang jeg åpner øynene om morgenen så skjer det noe med meg, det er noe som endres. Jeg og meg er ikke den samme som den jeg var da jeg var mammaen til den vakre babygutten med alle de utrolige, søte, grusomme, men overkommelige "avvikene". Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg var så utrolig fullkommen og lykkelig på den tiden. Sliten, ja. Men SÅ lykkelig. Jeg følte at når jeg fikk den helt spesielle gutten, når jeg ble mammaen hans så skjedde det noe med min verden. Jeg følte meg så viktig, jeg ble en superhelt, en som fikk krefter fra en annen galakse ment for å takle hverdagen og kunne være der 110% for gutten som trengte meg. Han kunne ikke bare bli lagt i hendene til noen som ikke kjente han, for han var ikke som alle andre. 

Sebastian het han. Sebastian var gutten som kom til verden som et jordskjelv og skremte livet av både moren og faren sin da de første minuttene av hans tilstedeværelse her på jorden var kampen om overlevelsen. Kampen om å puste, leve, og etterhvert med god hjelp og masse masse kjærlighet vokse. 

Han ristet i hjertet mitt og jeg fikk ved flere tilfeller se og føle på hvor grusomt den følelsen og bare tanken på å miste han var. Det er bare det at det er ikke meningen at det skal bli noe mer enn en tanke, en følelse... Det skal ikke skje på ekte. 

Så... Jeg våkner opp hver dag og mister mer og mer av meg selv. Den personen jeg kjenner. Den som bare jeg er kjent med. Ikke den Ida som syns i hverdagen, hun som liker jobben sin, hun som elsker hverdagen med barna sine. Hun som har støv på hjernen, hun som snakker for mye, hun som har alt for dårlig selvtillit men prøver å ikke vise det for at det ikke skal smitte andre. Hun som ja, hun som er Ida.

Jeg mener den jeg er inne i meg selv. Skjønner dere? Jeg kjenner meg ikke lengre og føler meg som et tomt skall. Hvem er jeg nå?

Jeg tror ingen skjønner alvoret i en sånn følelse om de ikke kjenner til den selv, personlig. Ingen fagfolk kan fikse det her. Ingen hyggelige kvelder med kjente og kjære, ingen penger, ingenting. Ingen ord, følelser, ting. Og det er nettopp det. Det er så ufattelig trist. Jeg sørger ikke bare over barnet mitt, min lille Sebastian. Jeg sørger også over meg selv, jeg sørger over livet mitt, følelsene jeg hadde så kjær og hverdagen jeg satte så utrolig stor pris på. Alt er samlet sammen i en stor knute som vokser inne i kroppen min. En knute følelser som uhelbredelig kreft. Det værste man kan tenke seg..

Jeg er så utrolig trist. Og så utrolig sint!! Fuck deg. Fuck deg. Fuck alle dere. Alle dere som lever videre og har det fint men som ikke gjorde deres ytterste for barnet mitt. Dere som uttalte dere om saken hans i ettertid og såret meg og familien min mer. Dere som kom med beskyldninger som stakk i hjertet og hadde usannheter i seg... Det er så dårlig gjort.. Alle dere..Bare, nei.. 

Jeg savner vell bare følelsen av varme på innsiden og kjenner på den gnagende følelsen av alt for mange stolte mennesker som ikke har en anelse over hvilken skade de har gjort. Jeg fikk engang en velskapt liten Sebastian. Han var perfekt og han døde så alt for tidlig på en så alt for vond måte.. Nå ligger han i jorda, ute i kulden og ikke i sengen sin. Han skulle så mye, vi hadde så mange drømmer og planer. Hverdagen består nå av gravsted turer to ganger i uken og et psykisk smertehelvette. Det er rart. Å oppleve så mye godt og deilig, ha så fine barn hjemme og et så greit liv men alikevell ha det sånn. Det er så rart.. 

Av og til så våkner jeg opp og lurer på...Er dette livet mitt? Det er fortsatt sånn? Jeg trodde det bare var en drøm, jeg vet ikke hva jeg har gjort. Men i løpet av livet mitt så har det vært så mange mennesker som har gjort meg urett og dette... det er for vanskelig til å beskrives mer ord. Det er en mors mareritt og mitt liv. Hva kan jeg ha gjort for å bli straffet på denne måten. Hva gjorde Sebastian? Han fortjente kun godhet, kyss, klemmer, latter og glede over livet. Urettferdig, det er vel ikke rart jeg føler at livet er urettferdig av og til.



Nå skal jeg gå inn på soverommet og se på at Mathias sover. Jeg er så heldig. I all elendigheten så har jeg så mye lykke. I all mørke så har jeg så mye lys. 

Det er rart å føle seg heldig og lykkelig over det gode man har, ha planer for fremtiden og samtidig ønske å svinne bort. At livet skal gå raskt, og at ting er så urett.

 

 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 29.01.2017  //  Kl: 14:43  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 3

Er det noen som har det slik at man vasker før helgen og alt er rent og fint. Neste dag så bare.... er det like ille igjen. Jeg tror jeg er en av de som har litt støv på hjernen og trives dårlig om det er støvete eller rotete i hjemmet. Jeg klarer ikke å slappe av om det er sånn så det ender med at jeg må vaske veldig mange ganger i uken for at det skal holde seg litt ok. 

Jeg tok litt bilder igjen da jeg ikke har tatt bilder siden jul og da er jo stuen en helt annen. Men jeg må nok sette igang nå å støvsuge litt og vaske over overflatene. Jeg gjorde det altså i går også så trenger ikke å vaske gulv idag men greit å dra over med støvsugeren. 

Jeg har også startet et nytt prosjekt og det er å rydde ut det meste av bodene.. Så jeg selger unna mye som bare tar plass og så kaster jeg en del.. Det føles så godt! Men idag så skal jeg ta meg en rolig dag da eldstemann i hus er syk og det har vært lite søvn de to siste nettene da han ikke har hatt det så greit...

Det har vært nok å gjøre i helgen uansett, jeg dro ut en liten tur men en venninne på fredag og i går så følte jeg at jeg ryddet hele dagen. Men når det gjelder å rydde i hjemmet så er det en sak som aldri har en ende.

Ha en fin søndag! Klem Ida









 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 24.01.2017  //  Kl: 21:24  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 11

Hei dere. 

Idag fikk jeg den svært etterlengtede meldingen på telefonen min at vognen var kommet frem på posten! Wiii. Jeg hadde Mathias i bæreselen og dro så raskt ut døra at jeg ikke pussa tennene engang!! Da er man ivrig altså.. 

Jeg klarte på et eller annet uforståelig vis å bære den store pakken hjem med Matias hengende nysgjerrig på magen..Jeg var mildt sagt varm i kroppen når jeg kom meg inn døra. Men jeg fikk satt opp vognen og det var bare til å freshe seg opp for å dra ut på trilletur. Så idag har jeg trillet så mye at bena mine gjør vondt! Ikke at det gjør noe for jeg har så godt av å bevege meg litt mer enn det jeg har gjort i det siste.. Er uansett veldig, veldig fornøyd med vognen og nesten litt furt på meg selv at jeg ikke har oppdaget denne modellen tidligere.. Har kun holdt meg til emmaljunga sine vogner og de er veldig gode de altså, men bugaboo er visst en annen verden. 

..................................................

Har ikke ord for hvor mye dette vogn prosjektet har hjulpet meg på humør og bare det å få inn litt mat i kroppen, at tankene holder seg opptatte med hjul, farger og endeløse nettsider med vogner og tilbehør. Nå er dette prosjektet ferdig så da er det bare til å finne noe annet å holde seg opptatt med. De neste to dagene skal jeg jobbe så da trenger jeg ikke å tenke på så mye mer enn det. Men resten av uken er rolig, jeg håper bare at jeg finner noe som holder tankene på den sterke siden. Jeg er så tappet for energi at jeg må og trenger å finne på ting som gir meg noe godt... Jeg finner nok ut noe smart. Tror jeg snart trenger en tur vekk fra byen igjen. Fylle på litt positiv energi og samle krefter. Vi får se :-)



Lille Mathias i ny vogna si, sovnet ganske raskt i den så det er positivt! 



 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 23.01.2017  //  Kl: 20:12  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 4

Så snart jeg våknet idag så oppdaterte jeg posten..Vognen er ikke kommet lengre enn til Oslo så jeg må smøre meg med litt tålmodighet og er det noe jeg har så er det tålmodighet.. På tross av hvor vanskelig det er å vente på noe man gleder seg til å få i hus. (er du mor selv så skjønner du vogn hysteriet mitt, eller?) 

Jeg lovte jo å legge ut bilder til dere så snart jeg hadde fått den og det skal jeg fortsatt gjøre. Men Jeg kan jo dele merket med dere..Kanskje noen har den samme vognen som jeg skal ha? 

Det er en bugaboo chameleon 3 vogn. 



Dagen idag har vært veldig fin, jeg har følt meg litt lettere og det har nok noe å gjøre med at jeg har vært til psykologen min. Det var påtide at jeg dro dit en tur.. Og så har jeg begynt med innsovningstabeletter igjen for å få sovet litt mer enn det jeg har gjort.. Jeg får ikke til å sove, det går i en berg og dalbane men nå så er det på sitt verste.. 

Håper dere også har hatt en fin dag! Klem Ida

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 22.01.2017  //  Kl: 18:44  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 7

Jeg lurer av og til om det var dumt av meg å starte denne bloggen, å dele hvordan jeg tenker, føler og hvordan livet er nå. Den følelsen av at jeg ikke skulle ha delt akkurat det, eller det.. kjenner jeg mye men også så prøver jeg å tenke at det er så viktig. Så viktig å vise at livet kan være beintøft, jeg strever nå og har det tungt. Men alikevell så er jeg her, jeg fokuserer på alle de gode tingene i livet mitt og prøver så godt jeg kan. Det er bare så utrolig synd at det skal så lite til før jeg blir trist og lei meg. Det skal så lite til før jeg er sliten og nedbrutt. 

Den siste uken har jeg hatt det så tøft at jeg ble litt desperat etter å finne meg et "prosjekt" for å distrahere meg litt. Jeg solgte vogna mi og har forelsket meg i en annen. Jeg har brukt så utrolig mange timer på å finne utstyr, få kunnskap og glede meg over å prøve noe nytt. Det er en vogn..Ja, jeg vet. Men for meg så er det slike prosjekter som holder meg gående. 

Kanskje noen av dere er interessert i å vite hvilken vogn jeg venter på? Det skal jeg dele med dere neste uke og jeg skal prøve å ta meg selv litt i nakken og blogge litt mere. Jeg trenger ikke alltid å åpne hjertet mitt for dere om det ikke kjennes riktig den dagen eller uken. Men jeg kan skrive om andre ting. Å skrive gjør meg glad og det er noe jeg liker godt...Så der har jeg vell svaret. Det var derfor jeg startet å blogge også. 

Håper dere alle har en fin kveld og har koset dere mye i helgen. Klem fra meg 



 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 16.01.2017  //  Kl: 15:38  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 4

Jeg kjenner at jeg blir ør i hodet og litt småkvalm når jeg klikker meg inn på bloggen. Ønsket etter å dele har ikke vært så stort i det siste, jeg har lukket meg litt og dette har vell sine grunner. Jeg er sliten, jeg prøver å fokusere på det gode jeg har med arbeid og familie og det har vært mye til meg den siste tiden. 

Nå er jeg i en liten boble kjennes det som.. Jeg sørger så mye, jeg har så vondt og jeg bruker det jeg har for å være som et normalt menneske. En dame som smiler til deg på gata, ei som prøver å vise mer selvtillit en det som egentlig er realiteten. Ei som gråter mye, men som liker å holde den delen privat. Jeg viser kun det gode og prøver å inspirere til positivitet i det daglige men...Jeg er som jeg skrev tidligere ensom. Jeg føler meg så alene, uansett hvor mange mennesker det er rundt meg..så er jeg alene. 

Jeg går her og strever, jeg prøver å fungere, vise at jeg er en flink kone, en super mamma. Og den plassen som redder meg litt nå er arbeidsplassen min. Der har jeg en rolle som gjør at jeg ikke rekker å tenke eller kjenne på alle de vonde følelsene jeg prøver å overleve. Så...det er godt. Jeg er heldig. Jeg har en fin jobb, jeg har to vakre gutter, en snill mann men også et barn for lite, en mamma som ikke er her. Og det kan av og til være vanskelig å godta og kjenne på. 



-Klem Ida Carmelita



 

Kommentér innlegget »
  • Skrevet: 08.01.2017  //  Kl: 22:19  //  Kategori: Blogg  //  Kommentarer: 3

Hei dere!

Det har vært stille her de siste dagene og det er grunnet mye da det enkelt sagt har vært en tung uke for meg og jeg har ikke hatt noe ønske å skrive da jeg vil holde meg positiv til dere og være et så godt forbilde som mulig. Jeg startet denne bloggen for å kunne dele litt av hverdagen min, tankene mine og hvordan det er å leve videre når man har opplevd å miste det kjæreste man har.. Lille gutten min. Men av og til så strekker jeg ikke helt til og klarer ikke å skrive så mye da jeg er for langt nede. Jeg må bare fokusere på familie, arbeid og gi de tingene all den gode og positive energien min så la dagene gå til de blir litt bedre igjen og lettere å håndtere. 

Livet er ikke alltid lett og det er jeg fullt klar over, men noen ganger på tross av hvor heldig jeg er som har en så fin familie og en så god jobb... så føler jeg meg så alene. Jeg føler meg ensom, jeg føler meg trist og jeg leter etter noe som kan gjøre det bedre... Denne uken så har jeg innsett at det dessverre ikke er noen som kan endre på disse følelsene som av og til kommer og jeg må bare komme meg igjennom det selv. 

For meg så går livet nå i skikkelig berg og dalbane. Den ene dagen kan være så fin og jeg føler meg nesten litt lett og glad på innsiden og så neste dag helt rar og dårlig. Jeg kan i en periode være sunn og spise godt og så i den neste miste matlysten helt. Jeg sover dårlig noe som jeg nå bare har godtatt... Men det kan jo tære på energien, humøret og livsgleden. 

Jeg får bruke dette året her til å fortsette å jobbe med meg selv, få mye god og viktig energi med å være sammen med barna mine og lære meg å akseptere virkeligheten, at dette er mitt liv og det kan ikke endres på..

Ha en fin kveld alle sammen.

 
 

Dette bildet er av Sebastian 26 Januar 2015. Vi hadde akkurat kjøpt oss valp og hadde det så fint. Etter Sebastian døde så solgte vi valpen da det ikke var mulig for oss å oppdra en liten hund etter hvordan vi hadde det da..

 

 

Kommentér innlegget »


MEG



24 ÅR, GIFT, TRE BARN.

Hverdagslivet med ett barn for lite.

Benjamin 2011 <3 Mathias 2016

Sebastian <3 2014-2015 <3

+ Venneforespørsel
+ Kontakt



Kategorier


Arkiv


Siste innlegg


Lenker


Copyright


Bloggdesign

hits